«Tillit: Min livsglade fortelling-57»

Under «tilliten» skjer det mye som kan trekke spørsmål om hvor stor grad habilitetsreglene, likebehandling- og likestillingsfenomenet ivaretas i praksis? Min utdanningsbakgrunn som journalist og filosof er det nødvendig for meg at det jeg forteller ute i verden/offentlig, må ha korrekt informasjon og fakta. I dag vil jeg bruke flere hypoteser i denne fortellingen som jeg tenker at det er viktig for at folk flest bør vite om hva som skjer i virkeligheten under tillit innenfor gitte rammer og regelverk. Mitt fokus vil være på åpenhet og kommunikasjon knyttet til tillit.

Fortellingen skal være basert på egne tolkninger, forståelser, opplevelser og empiri. Selv om jeg vil bruke hypoteser, er det alt jeg forteller knyttet til fakta og realitet som jeg selv har opplevd. Du som leser innlegget kan det hende at du finner mye frustrasjon og følelser i min fortelling, men er det sannhet som jeg opplever gjennom min empiri i mine private saker. Jeg gjør deg oppmerksom på at hver sak har to sider, uansett hvem som er involvert i en sak. Dette er min påstand.

Nylig ble offentliggjort tre saker i samfunnet vårt. Hvorav to saker har det samme karakter, men den tredje har en annen dimensjon og kontekst. Den tredje saken omhandlet et tyveri og den første og den andre saken handler om habilitet. «Tyverisaken» har fått mye mediaoppmerksom. I de ovennevnte tre sakene er det de tre involverte personene som er høyprofilerte politikere. En gikk av fra sin ministerstilling, og en annen er fortsatt i sin stilling som minister. Den involverte politikeren i «tyverisaken» ble sykemeldt.

Alle de sakene jeg har nevnt ovenfor har berørt meg mye som følelsesmessig. Det er fordi jeg er opptatt av etikk, moral og orden. Jeg er også fascinert over det norske samfunnet som har gode systemer, flotte ordninger og en utrolig velfungerende rettsikkerhet. Samtidig er jeg stolt av å være en del av det norske samfunnet som har verdens toppdemokrati, verdens beste velferdssystem, godt utdanningssystem, verdens toppmenneskerettigheter, flott helsevesenet og bedre likestilling. Disse gode systemene gir meg mening, mulighet og motivasjon for å kunne bidra i fellesskapet slik at alt som er fascinerende fortsetter å fungere framover i mange tusen-generasjoner. Dette ønsker jeg hjertelig og gjør noe slik at jeg skal være en bidragsyter.  Imidlertid vil jeg utforske litt om begrepene «tillitt» og «habilitet» etter mine egne forståelser. Jeg vil også sette perspektiv på at hva forteller teori om begrepet.

Først vil jeg se på hva jeg forstår om begrepet. Er tillitt ikke en relasjon, et forhold, en forventning, et ansvar, en adferd og å stole på mellom parter som i tillegg har gjensidig forventing for å gjøre noe innenfor rammer, regelverk og system? Å skape tillit er avhengig av god kommunikasjon, helst tydelig og forståelig kommunikasjon samt en åpenhet i kommunikasjon. Uten å ha tro og tillitt på system, person, institusjon, demokratiske verdier, regelverk, rutiner, prosedyrer, orden, struktur, blir det mindre tillit. Dette kan jeg forklare med mitt empiriske eksempel på to ulike systemer. Jeg er heldig at jeg har empiri av forskjellige samfunnskulturer fra to ulike samfunns system. Selv om begge samfunns styresett er demokratisk, finnes kontraster mellom to samfunn. Et system hvor det er mindre demokrati, begrenset ytringsfrihet og dårlig rettssikkerhet, mindre tillit til system og politikere, mye politisk kaos, korrupsjon og forskjellsbehandling. Jeg er dessverre født og oppvokst i et slikt samfunn jeg nettopp er skrevet ovenfor. Her i det lille landet, har jeg havnet (18.05.2011) i, er det et annet system hvor det er høyt demokrati, nesten null-korrupsjon (selv om mange kritikere sier at det finnes korrupsjon her også!), velfungerende rettsikkerhet, topp ytringsfrihet, høy-tillit til system og politikere, osv. Jo, det finnes også likhetstrekk på mange områder mellom de ovenbeskrivende to landene. Her er det bare cirka 5,6 millioner mennesker, men der er det over 160 millioner mennesker. Det er der jeg har bakgrunn fra, er det nesten halv parten av Norge i forhold til areal. Jeg vil ikke gå i en forklaring på likheter og ulikheter mellom to samfunn, som kan være interessant for oss nordmenn (jo, jeg er ikke kronisk heller ikke etnisk norsk, men jeg føler meg helt 100 prosent norsk), men vil sette søkelys på «tillit» i praksis her i landet vårt.

Jeg mener at åpenhet, tydelighet og en forståelig, god kommunikasjon kan skapes mer tillit. Kommunikasjon er viktig for tillitt. Dette bekrefter Vestre i en artikkel, og skrives videre at tillit skapes og bygges gjennom kommunikasjon (Dagens perspektiv, 29.07.2015). Det tar tid å bygges opp tillit gjennom relasjon, handling, valg og avgjørelse. Tillit kan ødelegges fortere enn å skape. Man kan beskrive/oppleve tillit gjennom ens handling og avgjørelse. Dersom en handling forstås som rasjonelt, fornuftig, kan handlingen skape tillit. Det kan være motsatt at en handling kan skapes reaksjoner som kan være mistillit hvis handlingen tolkes, forstås eller evalueres/vurderes som uklok, bryter, urasjonelt og uansvarlig.  

Det er lurt å se på litt teori om begrepet, tillit. Vi leser en definisjon av tillitt i boka «Organisatorisk tillit, grunnlaget for samarbeid i nettverkenes tid» (Julsrud, 2018, s. 25) som er følgende: «Tillitt er en psykologisk tilstand som involverer en intensjon om å akseptere sårbarhet basert på de positive forventninger til andres intensjoner eller adferd». Det er våpen, mat og tillit er viktig for å styre en stat. Dette sa den kinesiske filosofen, Confucius Grimen, 2009, s. 10). Per Fugelli kategoriserer tillit i to grupper som er personlig tillit (tillit til lege, ektefelle/kjæreste) og sosial tillit (tillitt til institusjoner som for eksempel Stortinget, Politiet, NAV, Helsevesenet).

Før jeg går i min empiri vil jeg fortelle om hvordan min tillit til systemene i landet er. Når jeg har sendt mitt barn i barnehage og skole, har jeg hatt 100 prosent tillitt til alle som jobber i disse arenaene (i barnehage og skole) at de har gjort det korrekte for det beste av mitt barn, knyttet til omsorg, læring, undervisning og disiplin. Jeg har troen på min fastlege at det som fastlegen vurderer av min helse, godtar jeg med glede og tillit, og jeg synes at det er en korrekt vurdering som ble tatt av fastlegen min. Videre har jeg full tro på det norske systemet, regelverk, de demokratiske prosesser, verdier og normer. Jeg tror på Politiet, Rettsvesenet, Domstolene, behandlere, besluttere, politikere og til de som jobber i administrasjon. Selv om jeg har egne meninger om ting som fungerer mindre bra, ting kan bli bedre, ting ville vært annerledes, er jeg lojal mot systemene, ordningene og samfunnets felles verdier, og jeg respekterer til dem.

Lovverkene, ordningene, systemene og fortellingene på papir og ord samt beskrivelser i prosjekter er det bare fantastisk. Hvordan virker disse fortellingene i praksis hos institusjonelle virksomheter? Jeg har egne erfaringer, opplevelser og ut ifra mine private saker som har vært tilknyttet til ulike etater/institusjoner som jeg vil ta opp her i dette innlegget. Dette er for å ikke kritisere, men vil forklare at hvorfor og hvordan den sosiale tilliten til organer, institusjoner og organisasjoner kreves det å stille spørsmål om?

Eksempel nr. 1:

Jeg har søkt om å øke boliglånet hos Statens pensjonskasse (SPK) den 19. november 2022. Så hørte jeg ingenting om saken min. Etterpå har jeg sendt en melding til SPK via kontaktskjema den 23. april 2023, og spurt om følgende: «Jeg har lenge siden søkt om å øke boliglånet mitt hos dere inntil kr. 2,3 mil. Men jeg har ennå fått vedtaket. Fint om dere gir meg et vedtak, eventuelt avslag eller innvilgelse med begrunnelse så snart som mulig. Jeg ser fram til å høre fra dere». «Vi behandler nå søknader fram til 10.november denne uka, så du vil høre fra oss om ikke så lenge. Vi beklager lang behandlingstid», svarte SPK. I dag, 09.07.2023, har jeg sjekket digitalt for å se på status av saken min. Saken ligger ennå under behandling!

Eksempel nr. 2:

Jeg har hatt tatt kontakt med flere rådgivere hos Spare Banken 1 i forbindelse med mitt kundeforhold. Gjennom samtaler med ulike rådgivere på telefon har jeg opplevd at jeg har fått ulike informasjon fra forskjellige rådgivere på samme spørsmål om min sak. Så har jeg bestemt meg om å få kommunikasjon skriftlig. Da jeg hadde opplevd at jeg ikke fikk LO-favør-fordelene i mitt boliglån, har jeg tatt saken videre med mitt forbund. Da representant fra mitt forbund kontaktet med banken, hadde de sagt til representanten min at «Jeg er en vanskelig kunde»! Jeg ble overrasket fordi at jeg som jobber i offentlig forvaltning hvor jeg også møter ulike mennesker, noen få er såkalte «krevende»/ «vanskelige», og de fleste er flotte og hyggelige å samarbeide. Jeg som veiviser er jeg nød til å samarbeide med all-type mennesker uansett det krever å samarbeide eller det er lett å samarbeide, tenker jeg. Det er ofte «en innbygger» blir stigmatisert/stemplet at vedkommende er vanskelig å samarbeide når en så kalte rådgiver ikke klarer å håndtere på best mulig måte i et kundeforhold som må være profesjonelt.

Eksempel nr. 3:

Jeg har opplevd at det er lite åpenhet og tydelighet i kommunikasjon med forsikringsselskap i forbindelse med vannskade på kjøkkenet. Vannskadet skjedde i november 2022, og de har begynt å jobbe med saken midt i juni 2023. Når arbeidet blir ferdig, har jeg ikke fått konkret info om det! Jeg må være mer tålmodig og akseptere den tiden de må bruke.

Eksempel nr. 4:

Jeg har søkt om å flytte boliglånet fra Spare Banken til OBOS-Banken, mens jeg er OBOS-medlem siden 2014. Søknaden ble sendt til banken digitalt i april 2023. Banken har ikke giddet å behandle saken. Etter at jeg har tatt initiativ å minne Banken om det på telefon, har en rådgiver sendt en melding til meg som er følgende: «Vi sendt deg en bookingmail etter å ha ringt deg for en gjennomgang av deres søknad i april. Hvis dere ønsker en ny gjennomgang, må dere legge inn en ny søknad så blir dere kontaktet fortløpende. Det er for tiden lang behandlingstid».

Eksempel nr. 5:

Jeg har forsøkt på å få en avtale om et fysisk møte med Skatteetaten i forbindelse med min sak om skatt siden 2021. Det er dessverre umulig å forstå Skatteetaten at hvorfor jeg ikke får muligheten for å få et fysisk møte med en rådgiver. Jeg opplever i tillegg at Skatteetaten har stengt døra for en vanlig innbygger å kommunisere med etaten!?

Eksempel nr. 6:

Det var en utlysning av 6-veilederstillinger i NAV Østensjø (Webcruiter-ID: 4437088145), søknadsfristen var 17.10.2021. Det var NAVs-veilederstillinger og NAVs sitt samfunnsoppdrag som løses, men når en avdelingsleder sier at erfaring fra NAV ikke var aktuell å ansette seks nye veiledere. Dette er bare tøv, synes jeg. De som ble besatt er unge mennesker. Jo det er bra at unge mennesker får muligheten. Men kan man gjøre forskjellsbehandling på grunn av alder eller etnisitet? Hva sier grunnloven vår om dette?  «Ved Stortingets vedtak 13. mai 2014 ble Grunnloven supplert med en rekke menneskerettigheter. Likhetsprinsippet og ikke-diskrimineringsprinsippet ble tatt inn i Grunnloven § 98 med følgende ordlyd: Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling. Grunnloven hadde ikke tidligere noen generell bestemmelse om likhet og ikke-diskriminering» (regjeringen.no).

Videre opplever jeg at du som født i landet, får du ofte mulighet for å bytte fra en jobb til en annen, mens for meg er det umulig å tenke på det. Da det handler om at tillit til min kompentanse som har en bakgrunn fra ikke Europa. Å bli stigmatisert og stemplet at du ikke kan, selv om du har klart deg å jobbe på samme måte som etniske medarbeidere jobber. Det er derfor kanskje greit å stille spørsmål om hva slags holdning, mentalitet og likestilling i virkeligheten praktiserer. Behandler vi folk på lik måte, ellers forskjellsbehandler vi?

Imidlertid har den samme arbeidsgiveren nylig valgt en kandidat som er utdannet som skuespiller og er i 30 årene på en «flyktningrådgiver»-stilling. Jeg ble heller ikke innkalt til intervju, mens jeg jobbet i cirka tre år med flyktninger, og jobber i NAV/offentlig forvaltning siden oktober 2015. Telles ikke erfaring, kompetanse, men kanskje kun alder og bakgrunn???

Eksempel nr. 7:

Det er flere saker som har gitt meg mulighet for å tenke på at hvor stor grad tillit vi egentlig har i praksis? Sakene blant annet pendlerbolig, etterlønn, varslinger om seksuelt overgrep i «Forsvaret», bruk av «justolkingsskandalen» i arbeids- og velferdsforvaltningen, det er mange individuelle politikeres handlinger (som ble avslørt tidligere), to ministeres håndtering av habilitetsregler og den siste saken om «brilletyveri» som var oppsiktsvekkende.

Nå kan jeg se på hvordan jeg tolker, reflekterer over begrepet «tillit». Først vil jeg si at jeg av og til ikke skjønner at hvordan foregår forvaltning av en ansettelser i praksis i et land som vårt lille Norge som er et verdens forbilde på alt som for eksempel demokrati, økonomi, folkeskikk, velferdssystem, likestilling og utdanning?

En rapport som ble publisert i Aftenposten 10.06.2020, skriver at «Fire av fem mener innvandrere opplever diskriminering i Norge». Unge voksne, innvandrere, ikke-heterofile og personer med dårlig helse eller lav sosioøkonomisk status opplever mest diskriminering. De fleste som føler seg diskriminert sier at det er på bakgrunn av sykdom, kjønn eller alder (SSBs rapport, 07.11.2022).

Jeg husker godt at da jeg gikk på norskundervisning ved Voksenopplæringen i Tromsø (2012-2023) hørte jeg at 70 prosent av stillinger blir besatt gjennom kjennskap og vennskap. Jeg er overrasket over dette fordi at jeg tenker at det er kompetanse og erfaring som telles som inngang til å få mulighet for en jobb (Dolve, I. og Grønningen, J. 2005: Intro- Samfunnskunnskap for voksne innvandrere). Dersom det er vennskap og kjennskap som skaffer mulighet for å bli ansatt, er det da moralsk sett akseptabelt i et høyt likestilt land som Norge? I denne sammenhengen kan man stille spørsmål at det finnes «diskriminering» i ansettelsesprosess?  Her har det redusert min tillit til mange ansettelsesprosess ut ifra mine egne opplevelser! Jeg vil gjøre deg oppmerksom på at jeg aldri har tenkt på å få en særfordel å bli kvalifisert til en stilling.  Kritikere sier av og til at i mange tilfeller det bare er å utlyse en stilling for å kunne legitimere/legalisere en ansettelsesprosess. Fordi at en offentlig arbeidsgiver er lovpålagt å utlyse en stilling offentlig.

Når det gjelder habilitetsreglene, forstår jeg lite om hvordan en ikke kan forholde seg til disse reglene som er krystallklart. Er det så vanskelig å forstå habilitetsreglene? Egentlig er det viktig å forstå moral og etikk som er viktig i habilitetsspørsmål. Når jeg først ble ansatt her i landet i 2013, signerte jeg først på etiske retningslinje. Når man forstår etikk og moral, er det lett for en å forstå habilitetsreglene også, mener jeg. En må være nøytral, upartisk og pålitelig i en saksbehandling og en må ikke forskjellsbehandle folk på grunn av alder, etnisitet, tro og tilhørighet.

Tillit er viktig for et fungerende og vellykket samarbeid om å løse samfunnsutfordringer og for å yte bedre tjenester til innbyggere. Uten tillit er det umulig å leve i et samfunn som norsk da tilliten bringer oss til mer samhandling, respekt og å få felles forståelse. Viktig at vi minimaliserer grådighet, mens grådighet kan ødelegge samfunnsstrukturen.

Når jeg skriver dette innlegget, hører jeg NRK hvor forbrukerrådet sier at NRK har brutt på «finansavtaleloven» i forbindelse med fakturagebyr. Telenor statseid selskap (staten eies mer enn 53 prosent aksjene i Telenor). Hvor mye lovbrudd skjer i hvilke sektorer, har vi en statistikk på dette?  

Jeg er litt usikker på at hvorfor «Overvåkingsvideoen» knyttet til brillesaken ble offentliggjort? Etter min mening er dette ikke en klok avgjørelse selv mange vil argumentere at dette er for åpenhet. Likevel påstår jeg at min moral sier at dette ikke etisk sett korrekt, da allerede lederen har akseptert Politiets bøtelagt. Mediene har også vært veldig opptatt av den enkelte saken når den involverte politikeren innrømte at vedkommende har gjort feil. For å unngå forskjellsbehandling, diskriminering kan myndighetene tenke på å sette opp overvåkingskamera i en ansettelse ikke minst på intervjurunder slik at en tredjepart kan se på ved et spørsmål om mulig forskjellsbehandling at hvor likebehandling det er gjennomført? I brillesaken har politikeren mistet en del av velgeres tillit da denne typen handling ikke akseptabelt og er straffbart. Jeg skjønner ikke at hvorfor folk tar sjansen til å gjøre noe dumt og umoralske handlinger her i landet vårt når det bare finnes gode ordninger. Uansett kan alle gjøre feil, ingen er perfekte i verden, og man kan lære av sine feil. Viktig å gjenopprette og bygge opp tilliten som kan gi mer samfunnsøkonomisk gevinst i fellesskapet.

Samfunnet er nødt til å jobbe hardt for å få flyt i informasjonsformidling, forståelig og tydelig kommunikasjon, pålitelig saksbehandling, å få mer struktur, disiplin, ansvar og en felles forståelse samt tolkning av regelverk i forvaltning i praksis slik at innbyggerne får bedre tjenester. Dette er fordi samhandling, samarbeid og ansvarliggjøring virker i virkeligheten. Uten respekt og tillit gjensidig er det umulig å løse fellessakapets felles oppgvaer. Alle må ta ansvar for fellesskapets beste uanset hvilke parti styrer landet.

Før jeg går i konklusjon stiller jeg følgende spørsmål: Hvorfor har saksbehandlingstider økt mye? Er vi en kapasitetskrise? Er samfunnet i en tillitskrise? Ellers er det mangel på åpenhet, tydelighet, tilgjengelighet, ansvarliggjøring og en forståelig kommunikasjon samt en felles forståelse av utfordringer og muligheter? Disse kan være mulig forskningsområde?  

I konklusjonen vil jeg si at åpenhet, lett tilgjengelig informasjon og forståelig kommunikasjon er det viktig i offentlig forvaltning. Jeg støtter en åpenhet i forvaltningen er viktig for å styrke demokrati, å få bedre saksbehandling, ansvarliggjøring og å motvirke korrupsjon (Regjeringen.no). 

NB: Dette er mitt siste innlegg av min faste fortelling i tittel «Min livsglade fortelling», på grunn av at jeg har lyst til å skrive om den fascinerende velferdsordningen og min innpass til det norske arbeidslivet og hvordan det har vært å kunne være realisert drømmen om å bli bidragsyter.

Unnskyld: Bør ansettelsesprosesser gjennomgås når det gjelder mulig diskriminering og habilitetsspørsmål!

Først vil jeg si at det jeg i dag vil skrive som ikke handler om at jeg ikke har tillit til systemet, men ønsker bare å fortelle om hvordan tilliten i praksis er. I begynnelsen av mai-2023 har jeg lest en stillingsannonse på Oslo kommunes nettsider. Stillinger er som «flyktningrådgiver». Jeg har sendt den følgende søknaden til arbeidsgiver via søknadsportal, den 12. mai 2023:

Søknad på stilling som flyktningrådgiver

Viser til stillingsannonsen på Oslo kommunes nettsider. Da jeg leste stillingsannonsen, tenkte jeg at stillingen var som utlyst for meg. Jeg søker på stillingen som flyktningrådgiver som er min drømmejobb. Det er fordi jeg synes at det er meningsfylt, moro, spennende og givende å jobbe med mennesker og å hjelpe folk, mens jeg er opptatt av og vil bidra i integrering og inkludering av flyktninger. Dette er fordi jeg selv har erfaring å være flyktning, å lære norsk og å bli bidragsyter. Jeg har jobbet som bosettingskonsulent i en bydel i Oslo kommune mer enn to og ett halvt år, og arbeidet mitt har visst resultat (viser vedlegg attest fra NAV Nordstrand).

Videre har jeg bred erfaring å jobbe i kommunalt tjenesteapparat, arbeidsmarked, frivillighetsarbeid og er flink til å kartlegge hjelpebehov, kompetanseprofil, utarbeide tilpasset individuell plan og aktivisere brukere mot meningsfylt aktivitet om norsklæring praksis og lønnet arbeid. Jeg liker å jobbe grundig, er opptatt av resultat og å levere innen frist. Min nøyaktighet og store arbeidskapasitet og mine gode digitale ferdigheter samt forståelse for behov og lovverker som er en selvfølge i min jobb.

Dette er erfaring jeg anser som relevant for den utlyste stillingen. Jeg håper i tillegg at følgende nøkkelpunkter får frem hvorfor jeg mener er den rette for rollen som flyktningrådgiver:

-Cirka tre års erfaring som bosettingsansvarlig i en bydel i Oslo kommune

-To års erfaring å jobbe som saksbehandler for sosialhjelpsmottakere

-Mer enn to års erfaring som veileder i NAV med arbeidsrettet oppfølging -Å ha erfaring å jobbe med KVP, dagpenger, i Veiledningssenteret, Publikumsmottak, Jobbsenter, Voksenopplæringa

-Bachelor og master i filosofi og videre utdanning i journalistikk som er godkjent av NOKUT som 4-års høyere utdanning -Har tatt videre utdanning i veiledning i NAV ved Høgskolen i Innlandet, og videre utdanning i forvaltningspolitikk ved Universitetet i Bergen

-Jeg liker å lære, kan sette meg raskt inn i nye fagsystem, har god kjennskap til utdanningssystemet -Jeg liker å jobbe systematisk, er strukturert og finner løsning i samarbeid, nøler aldre å være selvstendig

-Jeg kan Fasit, Modia, Socio, Salesforce, Gosys, og kan sette meg raskt inn i nye fagsystem

-Jeg har fått flere ut i jobb gjennom tett oppfølging, mens jeg bryr meg om mennesker som er i en vanskelig situasjon Jeg studerer videre i organisering, læring og endring (OLE) ved Universitetet i Bergen (avslutter ved eksamen den 25. mai 2023) ved siden av full fast jobb, pendling, familieliv og min glede av norsknatur.

Håper at jeg får muligheten for å utdype min motivasjon rundt stillingen, mens jeg vil gjøre en forskjell for bydelenes flyktninger når det gjelder bosetting, integrering og inkludering i samfunnet. Jeg kjenner godt Østensjø, Oslo, Østensjø og Oslos nærmiljøer samt Oslos arbeidsmarked.

Med vennlig hilsen

Jahangir Akash

Jeg hadde stort ønske at jeg kunne fortalt om hvordan jeg kan bidra å oppnå stillingens formål da jeg oppfyller stillings må-krav, bør-krav og ønske-krav. Arbeidsgivers rekrutteringsteam har ikke innkalt meg til et eventuelt intervju. Så ble jeg overrasket! Jeg hadde tenkt at en dag kunne jeg ringt til arbeidsgiver for å høre at hvordan det går med prosessen. NB: jeg gjør oppmerksom på at jeg bruker ikke tid å jobbe med private ting i arbeidstida. Dette er prinsippet mitt og moralen min som jeg praktiserer og jeg vil fortsette med dette. Derfor var tanken min å ta en telefonprat med arbeidsgiver i arbeidstida mens jeg kan ta fleksifri, eventuelt kunne ta ferie på en dag for å kunne jobbe med private ting. Det gjør jeg ALLTID. Imidlertid fikk jeg en standard melding (ikke kreativ og innovativ heller ikke hyggelig) fra arbeidsgiver via rekrutteringssystemet den 30. mai 2023, som er følgende:

NB: Jeg kan bekrefte og innrømme at det kanskje flere slurvefeil/skrivefeil på søknaden min, da norsk ikke er mitt morsmål.

Hei Jahangir Akash

Vedrørende din søknad på stilling som Flyktningrådgiver

Vi har nå vurdert innkomne søknader og beklager å måtte meddele at vi til den aktuelle stillingen har valgt å gå videre med andre søkere. 

Vi takker for interessen og ønsker deg lykke til videre.

Dersom du er interessert i andre stillinger i Oslo kommune, oppfordrer vi deg til å aktivere jobbagenten i vår rekrutteringsløsning. Da vil du få varslinger på e-post når vi lyser ut nye stillinger som treffer dine ønsker.

Påloggingslenke: https://candidate.webcruiter.com

Vennlig hilsen
Oslo kommune, Bydel Østensjø

NB: Når man får et avslag, må man få en begrunnelse for dette, men jeg har opplevd at det ikke er vanlig her i landet vårt (i hvert fall i mitt tilfelle, jeg har hundrevis eksemplarer på det jeg hevder som kan dokumenteres).  

Akkurat i dag, på en lørdag, i det solstrålende været (jeg kunne vært ute på tur i naturen sammen med min familie), sitter jeg å skrive en melding til arbeidsgiver som er følgende:

Hei,

Jeg vil gjerne bare høre fra dere at dere har vurdert meg som uaktuell til stillingen på grunn av kun følgene årsak:

1. fordi jeg ikke er født i landet

2. fordi jeg er 49 år gammel

3. fordi jeg har direkte erfaring med bosetting og har vist flott resultat av å bosette 125 flyktninger i Bydel Nordstrand med kun to hender (helt alene) fra 16.02.2016 til 31.07.2018, mens de andre bydelene i Oslo ko hadde minst to personer i bosettingsarbeid (i den perioden jeg har jobbet som bosettingskonsulent)

4. fordi jeg selv kom til Norge som flyktning den 18. mai 2011

5. fordi jeg selv har direkte opplevelse av det hele integreringsløpet/kvalifiseringsløpet (fra bosetting til å være bidragsyter etter norskopplæring (det å lære et nytt språk er en prosess som utvikles gradvis dersom man har vilje, motivasjon, og man gjør en innsats for å lære norsk)

6. fordi jeg har erfaring både fra sosial og statlig-side i NAV, og jeg har satt på begge sider av NAV (som NAVs bruker og som NAV-ansatt), kan KVP, Sosialtjenesten, har god kjennskap til introduksjonsloven, integreringsloven, det fascinerende velferdssystemet

Dersom svaret ditt/deres vil være nei på de ovennevnte spørsmålene er jeg nysgjerrig på å høre dere om dere har vurdert helhetlig mitt brennende engasjement for NAV, norsk velferdssystem, felleskap og å forebygge fattigdom og utenforskap, integrering og inkludering, mens jeg har direkte erfaring fra sosialtjenesten i mer enn fem år, videre har jeg tatt videre utdanning i Norge (i veiledning i NAV, 30 studiepoeng, i forvaltningspolitikk, 15 studiepoeng, og i organisering, læring og endring (OLE), 15 studiepoeng, mens jeg er utdannet som filosof og journalist fra utland som er godkjent av NOKUT som 4-års høyere utdanning). Samtidig jobber jobber i NAV siden oktober 2015?

Jeg gjør dere oppmerksom på at jeg har en jobb per i dag som er verdens beste jobb og trives utrolig med å hjelpe vanskeligstilte personer som trenger en hjelpende hånd fra felleskapet/NAV for å kunne overvinne sin situasjon for at de kan bli økonomisk selvhjulpne. Familien min bor i Oslo, og jeg er ukependler (Bø-Oslo), mens mitt arbeidssted er i Bø i Telemark. Det er derfor ønsker jeg å komme nærmere til min familie. Oslo sitter i mitt hjerte og jeg vet hva Oslo sliter med, ikke minst når det gjelder inkludering, integrering og å kunne forebygge fattigdom, utenforskap og kriminalitet. Har dere tenkt at de følgende egenskapene er en ulempe å få jobb i NAV Østensjø/Bydel Østensjø?:

1. å ha stor arbeidskapasitet

2. å kunne løse utfordringer i samarbeid med innbyggere, samarbeidspartnere og internt på tvers av avdelinger, i stedet for å skyve oppgaver til en annen veileder og avdeling (mens en som aldri ser begrensning hos innbyggere tross for sammensatte utfordringer)

3. å ikke sende egenmelding til arbeidsgiver og å ha null-fravær fra jobb (siden jeg begynte å jobbe i NAV i oktober 2015)

4.å jobbe grundig og systematisk

5. å spre gode humør, å dele kunnskap, å dele gode historier

6. å gi innbyggere tett og helhetlig oppfølging

7. å være tilgjengelig for brukere, kollegaer og samarbeidsparter 

8. å svare på spørsmål via fagsystem, på telefon innenfor frist

9. å kartlegge grundig brukers bistand og hjelpebehov

10 å avklare og kommunisere tydelig og på åpen måte

11. å kunne lære og oppdatere fort nye ting som skjer i NAV og i samfunnet hele tida

12. å kunne prioritere og ha full oversikt over

13. å være fleksibel når det gjelder å få ferie og å ta ansvar i uplanlagte fravær av noen

14. å følge nøye rutiner, prosedyrer, regelverk, normer, verdier, kulturer i de tillitsbaserte systemene

15. å kunne motivere innbyggere som kommer til NAV for å få bistand mot jobb og få flere ut i jobb

16. å produsere flere vedtak om økonomisk sosial hjelp på en dag

17. å få gode tilbakemeldinger fra samarbeidspartere og brukere

18. å være lojal mot arbeidsgiver, å ta mye ansvar og å se hele tida at hvordan vi kan løse samfunnsoppdraget og kunne gi best mulig tjeneste til innbyggerne?

19. å kunne håndtere stressende situasjon i en hektisk hverdag

20. å være strukturert og liker å ha orden rundt seg

21. å kunne koordinere og samarbeide på tvers av sektorer, avdelinger og både internt og eksternt

22. å være givende, å ha et stort hjerte for mennesker som er i en vanskelig livssituasjon og som trenger en veiviser i å lære norsk, kvalifisere til et yrke og skaffe seg et lønnet arbeid

???

Jeg kunne ha skrevet mange andre egenskaper her, men det er nok som jeg har nevnt ovenfor.

Fint om dere gir meg en ærlig og konstruktiv tilbakemelding (jeg tåler også tilbakemeldinger som kan være vondt å høre/få). Jeg setter stor pris på det. NB: Jeg har lest stillingsannonsen minst 100 ganger, og jeg ser at jeg er den rette personen som kunne ha gjort en forskjell for menneskene som integreres i samfunnet vårt ved å skaffe en jobb til slutt.

Tusen takk og jeg ser fram til å høre fra dere.

Med vennlig hilsen

Jahangir Akash

Adresse

XXXX Oslo

Mobil: XXXXXXXX

E-post: XXXXXXXXXXXX@XXXXX.XXX

NB: Jeg har nå sendt den ovennevnte meldingen til arbeidsgiver via rekrutteringssystemet.

Så har jeg lyst til å lime stillingsannonsen her i dette innlegget slik at du som leser får et helt bilde av stillingskravene som er følgende:  

Flyktningrådgiver, NAV oppfølging 1, Oslo kommune, Bydel Østensjø

Er du en person med pågangsmot og engasjement som ønsker å utgjøre en forskjell? Trives du i en hektisk og givende arbeidshverdag med stor variasjon av oppgaver? Da kan du være den kollegaen vi ønsker oss. 

NAV Østensjø skal bosette rekordmange flyktninger i 2023 og trenger i den forbindelse å ansette engasjerte personer til å hjelpe oss med dette arbeidet. Stillingen er organisert i en oppfølgingsavdeling og tilhører et team som jobber med bosetting av flyktninger og oppfølging av deltakere i Introduksjonsordningen. Den ledige stillingen er en midlertidig ansettelse ut 2025.

Flyktningrådgiveren skal ha ansvaret for å bosette, integrere og kvalifisere flyktninger som blir bosatt i bydelen etter avtale med IMDI. De fleste som bosettes har rett på et introduksjonsprogram og skal delta på norskundervisning. Målet i introduksjonsprogrammet er å tette gapet mellom medbrakt kompetanse og kompetansen som kreves i norsk arbeidsliv. Det skal vektlegges å gi brukerne kompetanse som sikrer varig tilknytning til arbeidslivet. 

NAV Østensjø er et faglig sterkt NAV-kontor med i overkant av hundre dyktige og engasjerte medarbeidere fordelt på 7 ulike avdelinger. NAV Østensjø holder til på Skullerud, et steinkast fra Skullerud t-banestasjon med gode buss- og t-baneforbindelser. Det er stort fokus på arbeid med flyktninger i bydelen og dette er en prioritert gruppe både i NAV og bydelen for øvrig.

Arbeidsoppgaver

Følge opp egen portefølje med brukere, alt fra bosetting til oppfølging av introduksjonsprogram og familier 

Å følge opp fra A – Å innebærer blant annet følgende: 
– Holde deltakermapper oppdatert 
– Finne språk- og arbeidspraksis 
– Trekantsamtaler med lærere 
– Fatte vedtak om introduksjonsprogram, forlengelser og permisjon 
– Lage og oppdatere integreringsplan og individuell plan 
– Bosetting og arbeid rundt å finne bolig, ordne internett, montering av møbler, bestille strømavtale, melde flytting etc.
– Opphold og personnummer

– Bestille time hos politiet, bestille fastlege til bruker 
– Familieoppfølging: melde barna på bhg og skole, redusert oppholdsbetaling, eldre barn til forberedende vgs – språktest, fritidsaktiviteter
– Skrive sosialrapporter for imdi søknader 

Det er med andre ord en kombinasjon av både kontorarbeid og praktisk bistand. 

Kvalifikasjoner

KRAV:

– 3-årig høgskoleutdanning 
– Minst et halvt års erfaring fra arbeid med både bosetting og oppfølging av flyktninger fra NAV-kontor i Oslo 
– God kjennskap til NAV sine ulike dataprogrammer, herunder spesielt god kjennskap til Socio og Fasit 
– Veiledningserfaring og saksbehandlererfaring

Personlige egenskaper

Det vil bil lagt vekt på personlig egnethet

Du bør være:

– Strukturert og ryddig 
– God til å samarbeide og bygge relasjoner 
– Initiativrik og fremoverlent 
– Engasjert i flyktningeområdet

Vi tilbyr

Stillingsbrøk: 100% 
Gode forsikrings- og pensjonsordninger 
Fleksibel arbeidstid med hybrid arbeidshverdag 
Lyse kontorlokaler sentralt på Skullerud, med kort vei til offentlig transport 
Et trivelig arbeidsmiljø og gode utviklingsmuligheter 
Direkte lønnsplassering i lønnstrinn 38 (kr. 605 300) i Oslo kommunes regulativ

HVORFOR vil jeg ha akkurat denne jobben, fordi:

• Å få drømmejobben
• Å bistå mennesker som har vært i en vanskelig situasjon som trenger en hjelpende hånd fra en som har hjerte og respekt for mennesker, forstår kultur, vil hjelpe mennesker med å gi dem en tett (i praksis, men ikke på papir og prosjektbeskrivelse!!!!) oppfølging slik at de kan lære norsk, kvalifisere seg til et yrke (de vil ha), bygge nettverk, forstå system og ikke minst å få et lønnet arbeid
• Jeg sliter økonomisk og savner nærvær til familien på grunn av ukependling og derfor vil jeg komme nærmere til familien
• Denne stillingen har høyere lønn enn jeg har per i dag (i min faststilling som veileder i NAV, statlig)
• Arbeidsplassen er nærheten av familie, borettslag, nærmiljø, og jeg er godt kjent med hele bydelen, Oslo, arbeidsmarked og har over 100 prosent relevant erfaring, i tillegg til min bakgrunn, min utdanning, mine livserfaringer og bred erfaring i norsk offentlig forvaltning, kunne jeg bruke for å oppnå stillingens formål
• Jeg brenner for god interferering, god folkehelse og å forebygge fattigdom, utenforskap, og jeg er inkluderende
• Jeg kunne bidra i frivillighetsarbeid i tillegg

Her vil jeg i tillegg gi deg som leser en mulighet for at du kan bli mer kjent med meg og hva jeg har i bagasjen min som kunne vært en ekstra fordel for å løse stillingens oppgaver i samarbeid og koordinering helhetlig. Du kan se på min CV og profil her: https://www.linkedin.com/in/jahnakash

Dette innlegget er ikke for å kritisere, men vil vise at hva som foregår innenfor rammene i en ansettelsesprosess. Så er jeg nysgjerrig på å stille følgende spørsmål:

1. Hva er skjønnsmessig vurdering, hvem tar beslutningen og hva de legger grunn til en helhetlig vurdering, er vurderingene nær rasjonelt?
2. Hvordan er det kommunikasjon, informasjon, begrunnelse som videreformidles til kandidater? Er dette åpent, oppnår likestillingsprinsipp? Er vurderingene feilfritt? Er begrunnelsene rasjonelt? Er vurderingene helhetlig?
3. Finnes det noe som tyder på at mange kandidater blir «diskriminert» på grunn av sin alder og bakgrunn? Kritikere sier, og flere forskningsrapporter viser at det finnes diskriminering i ansettelse av personer som har bakgrunn fra Asia og Afrika? Stemmer det? Hvis svaret er JA, skal vi, som samfunn/felleskap som er et godt forbilde av likestilling ut i verden, ikke jobbe med å få denne typen smerte bort fra virkeligheten?

Som filosof, som journalist og som samfunnsengasjert person, må jeg fortsette å jobbe for mer likestilling, mer inkludering og redusere/forebygge fattigdom og utenforskap. Dette lover jeg og gjøre til jeg dør. Jeg vil fortsatt være en bidragsyter.  

Vær så snill «misforstår» meg ikke og min intensjon! Jeg vil gjerne bare ha et mer likestilt felleskap og et mer inkluderende samfunn hvor alle får mer «uforskjellsbehandling», samt jeg vil gjerne bare bidra i fellesskapet. Jo, jeg elsker dette landet, jeg er stolt av å være norsk og er takknemlig til det hele fellesskapet for de viktige støttene i min integrering i samfunnet.

God og forståelig kommunikasjon, åpen dialog, helhetlig vurdering og rasjonelt begrunnelse, kan skape mer tillit som er viktig for et samarbeid og i en tid som vi er i nå og som kommer fremover som vil være mer kompleks og krevende, spår jeg.

NB: Mine gode og varme tanker er til alle som ble rammet av en togulykke i India. Jeg ønsker alle en riktig god helg. Jeg tenker å sende saken til Diskrimineringsnemnda dersom jeg ikke får et svar på mitt spørsmål fra arbeidsgiver, selv om jeg vet at det ikke blir resultat uansett jeg sender saken til Diskrimineringsnemnda eller ikke.

«Min livsglade fortelling-13»

«Min livsglade fortelling-13»
En annen trivelig tirsdag i Bø er over, og snart blir det mye fine flotte ord, appeller, taler, markeringer. Dette vil skje i hele verden. Hensikten med dette er å kjempe for likestilling i fokus kvinners kampsaker, friheter, rettigheter, og for å stanse vold og diskriminering mot kvinner. De høye profilerte kvinner i alle samfunn vil vise sine engasjementer for denne saken. Ja, jeg snakker om «den internasjonale kvinnedagen». Jeg vet ikke, og jeg har ikke tall og statistikk på hvor mange kvinner i hele verden, har ikke muligheten for å forstå dagens betydning på grunn av sosiale, familie og økonomiske forhold rundt seg? Hvor mye andel av kvinner og jenter i hele verden får ikke utdanning, har ikke tak over hodet, har ikke nok midler til livsopphold, får ikke en forsvarlig helsehjelp, blir trakassert og voldtatt? Jeg har heller ingen informasjon om dette! Når millionvis kvinner kjemper for sine grunnleggende rettigheter, vil årets kvinnedagens tena «DigitALL: Innovation and technology for gender equality» bringe noe for dem i virkeligheten? Jeg spør fordi jeg er nysgjerrig og ønsker hjertelig at kvinners for like mulighet som menn og på alle nivåer (ikke bare norsk kontekst, men verdensbasis). Er det nødvendig å bringe kvinner inn i teknologien eller å få kvinner ut av fattigdom, tortur, trakassering og inn i frihet og utdanning som kan gi kvinners bedre mulighet for likestilling? Jeg spør bare fordi jeg tenker på min måte som jeg mener at det er viktig for kvinnekampen som også er menneskerettighetskamp. Imidlertid vil jeg at syv år etter Kvinnekonvensjonen ble vedtatt og tre år før den internasjonale kvinnedagen ble etablert i FN, viste mora mi lys av verden. Jeg vet hvordan mi mor har kjempet for å gi sine barn og sin man omsorg, kjærlighet og passet på familien sin. Tenk det var dårlig velferd der jeg født og vokst opp, men mora mi har jobbet hardt for at den bondefamilien har nok midler til dekke grunnleggende behov som for eksempel livsopphold og utgifter til barns skole/utdanning. I dag bor jeg i den verdensbeste velferdsmodell. Jeg bidrar og kjemper for at velferdsgodene fortsetter for felleskapet fremover. Hvis velferdsordningen fungerer videre, blir likestillingen styrket, tenker jeg. Derfor må alle gjøre sin plikt slik at vi skaper bedre velferd som er mulighet for mer likestilling. Min kjæreste, min kone, min livspartner som har gjort livet mitt lysere, ønsker hjertelig at sin mann får mulighet for å komme nærmere til familien. Den modige kvinnen savner nærhet av meg i familien mens nærheten har splittet i to på grunn av ønskene våre om å være permanent bidragsytere for oss selv, familien og ikke minst for felleskapet. Dette er ikke min dagens fortelling, men jeg vil avslutte fortellingen. Jeg er stolt av min mors kamp og min kjærestes kamp for likestilling. Min kjærlighet og respekt er for begge kvinner

 Mine gode og varme tanker er til alle kvinner og jenter i hele verden som kjemper for sine friheter, rettigheter og kampen for likestilling. Jeg viser også min respekt for alle som kjemper for kvinners rettigheter, friheter og likestilling mens de er privilegerte

Gratulerer med den internasjonale kvinne dagen

Jeg gleder meg til min ukens fineste dag for å kunne komme hjem hos min familie i Oslo etter en trivelig torsdag og kjøring gjennom den hele pendlerveien (Bø-Oslo)

NB: Hver dag er min morsdag, hver dag er også min livspartersdag

Viser til gårsdagens debatt på NRK hvor avslørte at politikere ikke vet hvem eksakt står bak eierskap av store kraftselskap! Kompleksiteten og uåpenhet i det globale samfunnsbildet, vil gjøre kamp for likestilling mer krevende, tror jeg. Etter debatten kan man naturlig nysgjerrig på å stille spørsmål at vi har kontroll på? Likevel vil jeg si at det blir  endring mot utvikling

«Stolthet og takknemlighet: Lys og håp i mørkt»

JAHANGIR AKASH: Fredag har alltid vært gledelig for meg, ikke minst siden 01.04.2020 (den dagen begynte jeg å pendle). Det er den eneste grunnen til å være glad i fredag er at jeg får møte min lille familie som er i Oslo, mens jeg jobber i Bø. Jeg har allerede kjørt i trygt fra Breisås til Bøler etter jobb. Det er koselig å komme hjem.

Før mitt pendlerliv hadde jeg bedre mulighet for å kunne delta på frivillighet. Nå er muligheten begrenset. Det er fordi familien min bør få mer tid og det er lite tid, kun en og en halv dag, på en uke, da jeg kjører mot Bø hver søndag, og mot Oslo hver fredag. Jeg bruker vanligvis cirka tre timer på en vei. På min kjørevei leser jeg, observerer jeg, ser jeg trafikkens adferd og jeg tegner et helhetlig bilde av den hele trafikken hver gang jeg kjører enten til hovedstaden eller til Telemark. Det er interessant, selv om jeg av og til blir irritert av unaturlige adferd. Da jeg tenker mye om hvor mange egentlig nøye trafikkreglene følger når det gjelder samhandling for trafikkens flyt.

Imidlertid er det bare hyggelig å bli invitert enten til frivillighetsjobb eller et åpent arrangement. Jeg er så glad for det og er takknemlige til alle som inviterer meg, men jeg må beklage at jeg ikke har den muligheten for å glede meg av min deltakelse. Jeg er forbauset og skuffet for det da det ville vært meningsfylt og samfunnsnyttig. Hvor mye stolthet jeg har her i landet vårt, er det ubeskrivelig! Jeg kan nevne noe av dem som for eksempel «velferdsgoder», demokratiske verdier», «likestilling», «solidaritet», «frihet», «harmoni», «mangfold», «rettferdighet», «rettssikkerhet» osv. Hvor gode ordninger vi har her, kan man ikke vite om det dersom man ikke har opplevelse av motsatte av gode ordninger? Jeg er heldig som har opplevd både «dårlig» demokrati og «godt» demokrati. Derfor bryr jeg meg om felleskap og samfunnet jeg er en bitte liten del av det.

Min stolthet er også av å være bidragsyter, mens mitt livsviktige integrering- og inkluderingsløp (https://www.nrk.no/dokumentar/xl/laerer-seg-norsk-til-fjells-1.11972513) har startet siden jeg begynte å nyte mitt norske liv 18.05.2011. Fra bosetting, til Introduksjonsprogrammet, fra arbeidsledig til arbeidstaker gradvis har jeg kommet til å nå min drømmejobb (som var ikke å være journalist). Veien til min nåværende tid har vært krevende. Jeg stoler på meg, min motivasjon, min innsats og mitt mål (det var mange del måler også). Jeg kunne bli drept i 2007 ( https://www.nordlys.no/nyheter/skibyforfatteren/s/1-79-6504834), da jeg var leder av det nasjonale journalistlaget for en av de syv-regionene , mens jeg lever fortsatt.

Dette er noe som er min inspirasjon og jeg er takknemlig til det hele norske samfunnet som har gitt meg den livsviktige støtten til min inkludering og integrering i felleskapet. Videre er jeg også takknemlig til ICORN, Amnesty International, RSF, CPJ, Pen International, Norsk Pen, IFJ, Hamburg Stiftung, IHAG, GHRD, AHRC, BRCT, Tromsø kommune, og flere andre organisasjoner (som står i boka mi «Fra Tortur Til Trygghet», https://www.nordlys.no/kommentar/denne-boka-ville-gjort-valget-klokere/o/1-79-6477460). Jeg er ikke «sosionom» heller har ikke sosialfaglig utdanning, men min utdanning i journalistikk og filosofi er godkjent av NOKU som 4- års høyere utdanning. I Berlin har jeg fullført et ekstensivt «Online medialedelse» kurs ved International Institute for Journalism i 2009 Videre har jeg jobbet i cirka fire år i Sosialtjenesten. Siden 01.04.2020 jobber jeg i «Velferdsforvaltningen» som statligansatt. Jeg har fullført videre utdanning i i veiledning i arbeids- og velferdsforvaltningen (30 studiepoeng).

I 2014 har jeg tatt norskprøve på høyere nivå ved UiT og bestått. Min stolthet er av alt det som jeg har gjort og oppnådd. Samtidig er jeg takknemlig til det norske samfunnet for min stolthet. Det å være kommunikasjonsmedarbeider som praktikant i Oslo kommune, å være journalist som praktikant hos Mediehuset iTromsø ( https://www.itromso.no/nyheter/i/O3GqBk/fremmer-mangfold-pa-arbeidsplassen), å være produksjonsassistent som språktrener hos NRK i Troms og Finnmark, å være driftstekniker (sommerjobb) hos Energigjenvinningsetaten er mine viktige lærerike punkter i mitt norske arbeidsliv, mens mitt bidrag å være bidragsyter har startet som postbud og barne- og ungdomsarbeider noe jeg er også stolt av. Jeg har ikke hatt fravær fra jobben en eneste dag i mitt hele liv både her og der, mens jeg jobbet som journalist i cirka 20 år der jeg har bakgrunn. Folketallet øker og øker, bekymringen min øker samtidig. Fattigdom er en sammenheng til det økende folketallet, tror jeg.

Dersom økonomiske forskjeller øker, folkehelse (fysisk og psykisk) blir dårligere, vil bidragsytere ikke øke. Her er jeg bekymret fordi jeg ser køen i førstelinjetjeneste øker (jeg har eksempel på det jeg sier privat sammenheng). Jeg stortrives på jobb, stolt av pendling, familie, frivillighet og felleskap, men biter bare økonomien i en økende prisvekst. Da jeg kjørte fra Bø til Oslo i dag, hørte jeg en nyhetssak på NRK at bensinprisen har sunket 5-kroner per liter i hovedstaden, men jeg ser lite prisnedgang på bensin. Er det en god moralsk business som driver markedskrefter da, spør jeg? En annen nyhet som er at det blir kontroll/lagring av utringer på sosiale plattformer!

Det er viktig at vi stanser hatytringer, rasisme, ekstremisme, negativ sosialkontroll, tvangsekteskap, kriminalitet, men dersom tiltaket påvirker negativ mot friytringer som er konstruktiv, kan vi være stolt av at vi har verdens beste ytringsfrihet? Hvis det blir færre på jobb, flere på stønad, kan vi bevare den verdens beste velferdsordningen (https://www.nav.no/)? Jeg bryr meg om mennesker, muligheter, inkludering, integrering, god, effektiv og forståelig kommunikasjon, likebehandling uten diskriminering på grunn av alder, bakgrunn og hudfarge.

Jeg gruer meg til å forlate familien hver søndag når jeg må kjøre til arbeidsstedet mitt. Det er et flott arbeidssted. Likevel er jeg glad at jeg har en jobb og jeg synes at jeg har verdens viktigste jobb. Bør jeg tenke på å ytre meg for det jeg bryr meg om som for eksempel en god oppvekst av barn og ungdom ( https://www.noblad.no/ungdom-ma-oppleve-mestring-og-stolthet-men-ikke-byrakrati/s/5-56-382056) uten fattigdom, kriminalitet og økonomisk forskjell?

God helg.

«Indre motivasjon kan påvirkes pga ytre forutsetninger»

Selv om jeg trives på jobben, ville jeg sagt opp jobben dersom karenstiden på dagpenger ikke være 18 uker! Det er to grunner. For den ene er familie som bor i Oslo og de trives der (jeg vil at de flytter hit i Telemark, men de vil at jeg flytter dit i Oslo eller nærmere Oslo med ny jobb), å pendle ukentlig da prisvekstene er tydelig ikke minst økning på rente på boliglån. For det andre er at jeg opplever «diskriminering» i ansettelsesprosess. Hvordan? Jeg tenker da en ting som er at alle statlige virksomheter pålagt å innkalle minst en person med innvandrererbakgrunn til intervju for for hver stilling som utlyses (http://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kmd/apa/mangfoldsrekruttering.pdf). En gang ringe jeg til likestillings-og diskrimineringsombudet, men fikk ikke lage en sal, kun veiledning på telefon. For felleskapets beste bør gjennomgås system som «diskriminerer» en innvandrer som meg. Jeg har vært på mange jobbintervjuer og flere ganger på samme virksomhet, men tilslutt fikk jeg ikke å bli innstilt. Selv om jeg har høyere utdanning, har bestått på norsk, høyere nivå ved universitetet i 2014, har erfaring i NAV både fra kommunal og statlig, mer enn seks år. Når jeg søker på en ungdomsveileder-stilling (statlig), blir jeg ikke innstilt. Da jeg ikke ble innkalt til intervju hos en av NAVs virksomhetene i hovedstaden i forbindelse med søknad på stilling som ungdomsveileder, spurte jeg og bedt om å få en tilbakemelding . En avdelingsleder har sendt skriftlig tilbakemelding og sa at de ikke har vurdert å ha NAVs erfaring for å ansette på en NAV-veileder-stilling! Jeg ble overrasket fordi at når etaten bruker masse penger til å utvikle veiledningskompetanse av sine medarbeidere, skriver lederen at de ikke har vurdert min erfaring i NAV å innkalle meg til intervju. Dette er dilemma???!!! Videre vil jeg si at det å være givende, lojal, ansvarsfull, nøye, grundig, et stort hjerte for mennesker, system, demokrati, felleskap og det fascinerende velferdsmodellen som jeg vil at denne må bevares, kan være ødeleggende for seg selv. Det er mye kontrast mellom teori og praksis i det verdens høytutdannede landet som har verdens beste velferdssystem. Hvorfor samhandling på tvers ikke fungerer som vi sier, skriver, instrukser på ord og papir, kan jeg fortelle mye om etter mine empiriske opplevelser av det? Imidlertid tenker jeg at regjeringens forslag om reform/endring i lederlønn av statlige selskap er et modig reformforslag som jeg støtter fordi jeg mener at økning på lederlønn er unormal, tenk hvor mye lønn får statsministeren? Det er fascinerende å ha så høyt grad tillitsbasert samfunn og hvor gode ordninger i vårt felleskap har! Tillitt er viktig, men ansvar er mer viktig for meg. Dersom jeg tar ansvar for å utføre det som jeg er ansvar for, kan skape tillit, mens hvis jeg ikke gjør det jeg skulle gjøre kan tilliten svekkes. Så er det ansvar, moral er viktigere enn kun tillit, tenker jeg. Jeg er så stolt av for at jeg fikk muligheten for å å være i samfunnet, felleskapet og bidragsyter. Når jeg ser store ord på likebehandling og rettferdig fordeling, men små endringer, lite effektivisering av rutiner/prosedyrer, blir jeg håpløst, selv om jeg er en positiv person som bare vil bidra. Av og til spør jeg: Er vi åpne, er vi tydelige, er vi flinke til å være rettferdig mot andre med tanke på likebehandling for å fremme mangfold? Fredagen min har vært ikke så fin som jeg ønsket, men nå ønsker jeg alle en riktig god helg. Jeg gleder meg til å være bøssebærer på søndag (NRK TV-aksjonen 2022)

 Mine to bosteder hvorav det ene er her i Bø og det andre er der i Oslo som viser på bildene

 PS: Min første arbeidsplass i Norge er NRK Troms og Finnmark. Da jeg var på språktrening i NRK, følte jeg at den var verdens beste arbeidsplass. Jeg var deretter på arbeidspraksis i avisa iTromsø, som var verdens triveligste arbeidsplass. Når jeg jobbet i EGE i Oslo kommune ble den verdens flotteste arbeidsplass. Jeg opplevde også at NAV Nordstrand var den verdens vakreste arbeidsplass hvor jeg jobbet 10/2015-07/2018. NAV Alna ble den verdens viktigste arbeidsplass hvor jeg jobbet 09/2018-12-2019. Så ble Oslo VO Helsfyr verdens fineste arbeidsplass. Jeg har nå verdens fantastiske arbeidsplass som jeg elsker som er NAV Midt-Telemark og Nome. Jeg er stolt av å være en del av det norske felleskapet og jeg er takknemlig til hele samfunnet for at jeg fikk støtte til min integrering i  mitt norske liv i det verdens beste landet