RSS Feed

Category Archives: Samfunn

22. juli: En norsk leksjon i fred og toleranse!

Jahangir Akash : Norge består av fjorder og fjell. Den 22. juli 2011 falt en mørk skygge over landet. Denne dagen slo en bølge av blod inn over hovedstaden og den vakre Utøya.

77 mennesker har blitt drept av bombing og våpen. Det var et angrep på en hel generasjon. Samtidig var dette også et forferdelig anslag mot fred og demokrati. Alle de drepte ungdommene på Utøya var politisk bevisste og opegående mennesker. En mulig statsminister kan ha vært blant ofrene. Denne svarte dagen i juli vil alltid leve i minnet til nordmenn. De drepte unge vil aldri komme tilbake. Norge har mistet dem.

Jeg vet ikke hvordan foreldrene til disse ungdommene skal kunne klare å bære og leve med en slik smerte. Dette er den største smertefulle tragedien som har rammet nasjonen Norge siden andre verdenskrig. Det fredfulle folket i Norge er i sjokk. Fred være med disse unge sjelene som ofret livet.

Norge var ikke forberedt på det som skjedde. Landet representerer fred, menneskerettigheter, demokrati og harmoni.Norge ble ikke angrepet av en islamsk militant gruppe. Det var en 32 år gammel ungdom som utførte dette. En som forteller at han er kristen og imot et multikulturelt Europa. Folk som har lignende ekstreme meninger og holdninger må tas på alvor. De må aldri få lov til å gjenta slike udåder.

Den ekstremistiske voldsmannen har påført landet Norge stor sorg og smerte. Hvorfor? Ren ondskap vil noen svare. Måtte slike forbrytelser mot menneskeheten aldri inspirere andre til å tro at slike ugjerninger kan rettferdiggjøres. få etablert noen doktrine. Det ekstremistiske kan ikke tolereres i noen henseende, uansett om det stammer fra kristne eller muslimske eller andre gruperinger. Ingen av verdens religioner oppfordrer til ekstremisme.

Normalt vil ikke norsk politi bruke våpen mens de er i tjeneste, til tross for at det finnes krefter i ekstreme miljøer som er i stand til å ta mange liv med våpenmakt. Norge var rystet og mange forakter morderens handlinger. Men likevel følte de fleste ikke trang til hevn. I stedet kunne man se bølger av demonstrerende mennesker ute i gatene. De ignorerte regn og dårlig vær. Folkets samhold var stor i dagene etter 22. juli. De viste sin kjærlighet ved å bære roser i sine hender.

Kommunevalgkampen 2011 forløp annerledes enn tidligere år. En annen stemning enn før. Det var ingen partier som laget politisk utspil rundt hendelsene. For en flott leksjon i kultur og dannelse! Hadde dette skjedd i mitt hjemland Bangladesh, ville vi sett et helt annet bilde. Terroristen hadde blitt drept, huset hans hadde blitt brent ned og hans nærmeste familie ville blitt arrastert.

Jeg sover dårlig når jeg tenker på det som skjedde den 22. juli. Mitt hjerte er knust og har fått et dypt sår. Men ondskapens negative kraft skal ikke få ødelegge lyset vi bærer inni i oss. Vi tenner stearinlys, bærer blomster og kjenner på samholdet med hverandre. Det er stor solidaritet blant folk og alle føler vi at kjærligheten vil beseire ondskapen.

Norge vil igjen få tilbake sin strålende energi av lys av fred. ”Fred, kjærlighet og toleranse” vil bygge en ny verden hvor diskriminering, krig, fattigdom og ondskap ikke vil finne sted. Diskriminering, krig, fattigdom og ondskap vil tape mot de gode kreftene.

Dette er min drøm. Denne drømmen skal Norge vise til hele verden. Vi håper og tror at fred for menneskene en dag vil bli en realitet.

NB. Denne artikkelen er skrevet i 2011, og er publisert i min bok, «Fra Tortur Til Trygghet», kapittel 1: Norge og nordmenn.

Advertisements

Skøytemoro sammen med sønnen!

Posted on

Jahangir Akash: Dersom man låner skøyteutstyr 8 ganger på Valle Hovin, må man betale 360 kroner. Hvis man kjøper billigst skøyteutstyr kan man bruke dem hundrevis ganger.

Her er det mitt argument for å eie egne utstyr enn å låne. Jo, naturen er gratis å nyte. Men dessverre er inngang til skøytebane eller fotballlag ikke gratis. I tillegg må man bruke penger til å kjøpe eller låne utstyr. Derfor er det viktig å jobbe, betale skatt for å være fornøyd med eget liv og egen glede til å være selvhjulpende.

Så mener jeg at «Å ikke kunne språk og uten jobb er det ingen integrering i et nytt samfunn». Dette er min påstand, men ikke et tema å skrive om her på sosialemedie. I dag vil jeg snakke med dere om min nye glede av å lære å gå på skøyte. For første gang i livet mitt var jeg på en skøytetur sammen med min sønn. Farhana ble også med oss på Valle Hovin. Det var mye vind og kaldt. Vi kjøpte skøyteutstyr til sønnen vår. Jeg lånte skøyteutstyr for meg. Så kom vi inn på skøytebanen. Det var ikke folksomt, men mange var på skøytetur ikke minst barn og ungdom.

Vi begynte å kose med skøytekunsten. Farhana startet å fotografere. Det er bare gøy og moro på skøytebanen. Da vi kom til Tromsø, lærte jeg å gå på ski sammen med min sønn. Nå lærer vi å gå på skøyte. Kanskje blir det slalåm-opplæring på neste steg dersom familiensøkomomien vil bli tilfredstillende. Min integreringsglede begynte å snu fra ski til skøyte.

Neida, jeg vil nyte både skiglede og skøytekos. Både å gå ski og skøyte er det gøy. Man bør forstå den praktiske utfordringen til en god integrering av en utlending i samfunnet.

far-og-sonn-var-pa-skoytetur-05-03-2017 livets-forste-skoytetur-05-03-2017 livets-forste-skoytetur-05-03-2017-16 livets-forste-skoytetur-05-03-2017-38

 

Vår kamp vårt ansvar i det nye hjemlandet

Posted on

Jahangir Akash: Først vil jeg si litt om Nobels fredspris. Så kommer jeg til å skrive om en nødvendig handletur. Til slutt har jeg lyst til å dele min glede av en skitur sammen med min kjæreste på samme skipar.

Tanke nr. 1: Hvert år får noen person Nobels fredspris. Antallet av å nominere for Nobels fredspris øker stadig fra hele verden. Her viser at det er 318 personer som ble nominert til Nobels fredspris i år. Det vil si at antallet på fredsaktivister i verden øker. Kanskje er det navn av statsministeren i mitt hjemland står i denne listen. Jeg vil ikke bli overrasket for det. Likevel er det mangel på freden, og folk flest leter etter den i virkeligheten! Vi opplever altfor mye krig, konflikt og flyktningkrise. Jo, jeg håper på at den ekte freden en dag vil bli realisert.

Ønske nr. 1: Vi ønsker å kjøpe ski. Farhana vil av og til bli med meg på ski i flate løyper. Det hadde vært hyggelig om jeg kunne få selskap av Farhana på ski. Men dessverre har vi ikke råd å skaffe utstyr! Vi prøver å være tålmodig og motiverer oss selv til vi begge blir arbeidstaker. Håper det ordner seg etterhvert. Sønnen vår vil lære å gå på skøyte. Han ble inspirert for skøyting av sine venner. Så må vi ordne skøytestøvler til gutten. Vi dro til handling etter frokost. Først valgte vi skøyte for sønnen. Så prøvde vi å få ski til meg og Farhana. Men det var ikke noen paselig ski ikke minst smørefrie ski. Så er det skuffende. Imidlertid er vi ikke skuffet. Vi håper på at neste gang vi kan få det vi ønsker å få.

Glede nr. 1: Vi kom til Østensjøvannet. Der måtte vi måke for å lage en skøytebane. Sønnen og sin venn skøytet. Han fikk grunnleggende opplæring av sin venn. Det var så hyggelig. Jeg har et par smøreski. Skiene hadde jeg med meg. Så prøvde min verdens beste vennine først på ski. Etterpå tok Farhana skiene av. Så var det min tur. Jeg laget eget spor på midt på det vakre Østensjøvannet. Det var en fantastisk opplevelse og et trivelig selskap.
Vi ser fram til å nyte et bedre liv. Håper gleden vår av å integrere i det nye samfunnet vil bli lyktes når vi begge to blir bidragsytere eller kunne bidra tilbake til samfunnet. Ja, dette er vår kamp og vårt ansvar for å bli godt integrert i samfunnet. Vi har vilje, erfaring, utdanning og kompetanse trenger bare mulighet for å kunne være stolt av å være permanent skattebetalere.

farhana-er-pa-ski-pa-ostensjovannet-04-03-2017 pa-ostensjovannet pa-ostensjovannet-3 pa-ostensjovannet-7 pa-ostensjovannet-9 pa-ostensjovannet-19 pa-ostensjovannet-20 pa-ostensjovannet-33 pa-ostensjovannet-35 pa-ostensjovannet-37

Barneoppdragelsen

19062013112

Av Jahangir Akash

Først vil jeg fortelle litt om barneoppdragelse i mitt hjemland. Etterpå skal jeg si noe om hvordan det er å oppdra barn i mitt nye hjemland, Norge. Samtidig vil jeg prøve å sammenlikne barneoppdragelsen i Bangladesh og Norge.

I alle samfunn oppdras barna av sine foreldre. Barneoppdragelsen mål er at barna skal få et godt liv i framtida. Barna må få vite og forstå hva som er rett og galt. De skal gjennom oppdragelsen få kjennskap til sin kultur og tradisjon. I ulike familier og ulike kulturer velger man forskjellige veier for å nå disse målene. Derfor kan barneoppdragelse være forskjell fra kultur til kultur eller fra samfunn til samfunn.

Bangladesh er ikke et velferdsland. Man har mange problemer. For eksempel er diskriminering, naturkatastrofer, korrupsjon, kriminalitet, fattigdom vanlig i hjemlandet mitt. Det er stor forskjell mellom rik og fattig. Dessuten er det i følge Redd Barna 61.3 million barn i Bangladesh som er under 18 år.

Jeg synes at det er veldig viktig å føre barna inn på en riktig vei. Dette skjer først og fremst gjennom oppdragelse. Det finnes mange lover som skal beskytte barna. Men likevel, og selv om det er forbudt, så er det ganske vanlig å slå barna som en del av oppdragelsen. Barnearbeid er heller ikke lovlig, men forekommer for det. Barneekteskap og tvangsekteskap er også forbudt i Bangladesh, men også det skjer.

I Bangladesh er det vanlig at barna sover på samme rom som sineforeldre. Når barna blir seks-sju år får de egne rom. Fra 10-12 års-alderen sover jentene og guttene i forskjellige rom. Men alt dette det kommer an på økonomiske forhold. Er man fattig, må barna sove på samme rom som de andre i familien.

Det er ikke likestilling mellom jenter og gutter i Bangladesh. Gutter har mer frihet. Jenter kan ikke gå ut alene, spesielt når det har blitt kveld. Men gutter får lov til det. De fleste foreldrene liker ikke at jenter har guttevenner. Og de bestemmer også når barna skal gifte seg, og med hvem. Men dette er noe som holder på og forandres. Har man fått seg en utdannelse, kan man selv bestemme hvem man skal gifte seg med

En del mødre ammer barna til de er fem-seks år gamle. Det som er alminnelig er at barna blir ammet til de er ett og et halvt år. De fleste mødrene er hjemværende. Men noen mødre jobber også. I mange familier har man hushjelp. Kanskje dette er en tradisjon man arvet far det britiske kolonistyret? Det tidligere indiske subkontinentet ble jo tidligere styrt av den britiske regjeringen.

Det er forbudt å drikke alkohol. Og barna skal selvfølgelig ikke gjøre det. Det er ikke forbudt ved lov, men det er uvanlig å røyke. Noen barn røyker i hemmelighet. Selv om Bangladesh ikke er som Afghanistan eller Pakistan, så skal aldri barn se på sine foreldre eller lærere, når de snakker med dem. Gjør de det, viser de ikke respekt overfor eldre personer. Og hvis det kommer en eldre person inn på bussen, skal barn straks reise seg å gi plassen til denne personen.

Barn skal være veloppdragne, vise ansvar, være lydig, ha en religiøs tro, være fantasifulle, være sparsommelig og hardtarbeidende. Det er ikke så viktig at barna er selvstendige og tolerante i det bengalske samfunnet. Det er forbudt med fysisk straff på skolen. Men det skjer likevel. Videre er det også uvanlig at gutter og jenter klemmer hverandre.

En del foreldre gir barna sine lommepenger. Men beløpet kommer an på hvor god økonomi foreldrene har. Barna står opp klokka seks, sju og legger seg i åtte, ni-tida. Foreldrene kler på barna til de blir sju år gamle. I Bangladesh kan barna få lov til å spise sukkertøy som de vil. Men samtidig må foreldrene kontrollere dette forbruket fordi sukkertøy kan gjøre at barna får dårlig tannhelse. Barna ser på tv nesten to til tre timer hver dag. Noen foreldre husker ikke bestandig hvor mye penger de har liggende og da skjer det at med del barn stjeler fra sine foreldre. Barna ønsker ofte å kjøpe nye klær og sko. Men de fleste foreldrene har ikke råd til det. Barna som har velstående foreldre får kjøpe så ofte de vil.

I Bangladesh er ikke normalt at barn har tatoveringer på kroppen. Men noen tar det fordi er så moderne. Det er vanlig ar barna hjelper foreldrene med husarbeid. Når en familie skal ta en avgjørelse tar ikke foreldrene barna med på råd. Barna må bare gjøre det som foreldrene har bestemt.

I Norge er mye helt motsatt av Bangladesh når det gjelder oppdragelse av barn. Her Barna i Norge har mye frihet. De blir selvstendige og føler ansvar for landet sitt. Det er dessuten likestilling mellom jenter og gutter. I Bangladesh skal barna være veloppdragne, være tolerant, ha fantasi og være lydig mot de eldre. I Norge eksisterer ikke barnearbeid og barna trenger ikke å jobbe hardt når det blir satt til en oppgave. Det er heller ikke viktig at barna skal ha en religiøs tro. Og fra barna er veldig små har de sine egne soverom.

Barna skal være kreative. De skal legge seg mellom klokka sju til ni. Barna bør heller ikke se på tv mer enn to timer pr dag. Samarbeid og fritidsaktiviteter er vanlig i Norge. Barna er med på det. Norge er et jeg-kultur samfunn. Barna kan tas med på råd i norske familier. Og barna tillates å gjøre feil, og dermed lærer de også av feilene de begår. I Norge er det dessuten strengt forbudt ved lov til å slå barn.

Ingen er perfekt. Så derfor synes jeg at noen ting er positivt og noe er negativt ved barneoppdragelse både i Norge og i Bangladesh. Jeg mener at barna skal være selvstendige, veloppdragne, tolerante, fantasifulle og lydige. Dette er viktige prinsipper i barneoppdragelse, synes jeg. Å arbeide hardt og å ha en religiøs tro er etter min mening ikke så viktig. Å være selvstendig er derimot veldig positivt. Jeg har samtidig tro på at barn skal være litt disiplinerte, for uten disiplin kan barna komme inn på en feil vei. Men jeg mener også at fysisk avstraffelse av barna er veldig negativt. Fysisk straff og hardt arbeid kan bryte ned den kreative veksten til barna. De kan bli redd og engstelige. Derfor bør vi kombinere og samle de positive ting fra Bangladesh og Norge når det gjelder oppdragelse av våre barn. Bildet fra Google

%d bloggers like this: