RSS Feed

Category Archives: Kommentar

Skøytemoro sammen med sønnen!

Posted on

Jahangir Akash: Dersom man låner skøyteutstyr 8 ganger på Valle Hovin, må man betale 360 kroner. Hvis man kjøper billigst skøyteutstyr kan man bruke dem hundrevis ganger.

Her er det mitt argument for å eie egne utstyr enn å låne. Jo, naturen er gratis å nyte. Men dessverre er inngang til skøytebane eller fotballlag ikke gratis. I tillegg må man bruke penger til å kjøpe eller låne utstyr. Derfor er det viktig å jobbe, betale skatt for å være fornøyd med eget liv og egen glede til å være selvhjulpende.

Så mener jeg at «Å ikke kunne språk og uten jobb er det ingen integrering i et nytt samfunn». Dette er min påstand, men ikke et tema å skrive om her på sosialemedie. I dag vil jeg snakke med dere om min nye glede av å lære å gå på skøyte. For første gang i livet mitt var jeg på en skøytetur sammen med min sønn. Farhana ble også med oss på Valle Hovin. Det var mye vind og kaldt. Vi kjøpte skøyteutstyr til sønnen vår. Jeg lånte skøyteutstyr for meg. Så kom vi inn på skøytebanen. Det var ikke folksomt, men mange var på skøytetur ikke minst barn og ungdom.

Vi begynte å kose med skøytekunsten. Farhana startet å fotografere. Det er bare gøy og moro på skøytebanen. Da vi kom til Tromsø, lærte jeg å gå på ski sammen med min sønn. Nå lærer vi å gå på skøyte. Kanskje blir det slalåm-opplæring på neste steg dersom familiensøkomomien vil bli tilfredstillende. Min integreringsglede begynte å snu fra ski til skøyte.

Neida, jeg vil nyte både skiglede og skøytekos. Både å gå ski og skøyte er det gøy. Man bør forstå den praktiske utfordringen til en god integrering av en utlending i samfunnet.

far-og-sonn-var-pa-skoytetur-05-03-2017 livets-forste-skoytetur-05-03-2017 livets-forste-skoytetur-05-03-2017-16 livets-forste-skoytetur-05-03-2017-38

 

Advertisements

Vår kamp vårt ansvar i det nye hjemlandet

Posted on

Jahangir Akash: Først vil jeg si litt om Nobels fredspris. Så kommer jeg til å skrive om en nødvendig handletur. Til slutt har jeg lyst til å dele min glede av en skitur sammen med min kjæreste på samme skipar.

Tanke nr. 1: Hvert år får noen person Nobels fredspris. Antallet av å nominere for Nobels fredspris øker stadig fra hele verden. Her viser at det er 318 personer som ble nominert til Nobels fredspris i år. Det vil si at antallet på fredsaktivister i verden øker. Kanskje er det navn av statsministeren i mitt hjemland står i denne listen. Jeg vil ikke bli overrasket for det. Likevel er det mangel på freden, og folk flest leter etter den i virkeligheten! Vi opplever altfor mye krig, konflikt og flyktningkrise. Jo, jeg håper på at den ekte freden en dag vil bli realisert.

Ønske nr. 1: Vi ønsker å kjøpe ski. Farhana vil av og til bli med meg på ski i flate løyper. Det hadde vært hyggelig om jeg kunne få selskap av Farhana på ski. Men dessverre har vi ikke råd å skaffe utstyr! Vi prøver å være tålmodig og motiverer oss selv til vi begge blir arbeidstaker. Håper det ordner seg etterhvert. Sønnen vår vil lære å gå på skøyte. Han ble inspirert for skøyting av sine venner. Så må vi ordne skøytestøvler til gutten. Vi dro til handling etter frokost. Først valgte vi skøyte for sønnen. Så prøvde vi å få ski til meg og Farhana. Men det var ikke noen paselig ski ikke minst smørefrie ski. Så er det skuffende. Imidlertid er vi ikke skuffet. Vi håper på at neste gang vi kan få det vi ønsker å få.

Glede nr. 1: Vi kom til Østensjøvannet. Der måtte vi måke for å lage en skøytebane. Sønnen og sin venn skøytet. Han fikk grunnleggende opplæring av sin venn. Det var så hyggelig. Jeg har et par smøreski. Skiene hadde jeg med meg. Så prøvde min verdens beste vennine først på ski. Etterpå tok Farhana skiene av. Så var det min tur. Jeg laget eget spor på midt på det vakre Østensjøvannet. Det var en fantastisk opplevelse og et trivelig selskap.
Vi ser fram til å nyte et bedre liv. Håper gleden vår av å integrere i det nye samfunnet vil bli lyktes når vi begge to blir bidragsytere eller kunne bidra tilbake til samfunnet. Ja, dette er vår kamp og vårt ansvar for å bli godt integrert i samfunnet. Vi har vilje, erfaring, utdanning og kompetanse trenger bare mulighet for å kunne være stolt av å være permanent skattebetalere.

farhana-er-pa-ski-pa-ostensjovannet-04-03-2017 pa-ostensjovannet pa-ostensjovannet-3 pa-ostensjovannet-7 pa-ostensjovannet-9 pa-ostensjovannet-19 pa-ostensjovannet-20 pa-ostensjovannet-33 pa-ostensjovannet-35 pa-ostensjovannet-37

Skal asylbarn sendes ut av Norge?

ab-bt
Av Jahangir Akash

Det pågår en debatt her i landet om asylbarn. Over hele Norge diskuteres dette spørsmålet. Mange mener at barna skal få oppholdstillatelse.

Myndighetene har bestemt at 450 asylbarn skal sendes ut av landet. Grunnen til dette er at barnas foreldre ikke har gyldig grunn for å få innvilget politisk asyl i Norge.

Jeg mener at når jeg opptrer som journalist/skribent, så er det min moralske plikt å forsøke å være mest mulig objektiv. Det betyr at jeg i saken om asylbarna må prøve å gjøre rede for barnas situasjon. Samtidig må jeg heller ikke glemme å beskrive hvorfor myndighetene gjør som de gjør. Dette skylder jeg mine lesere.

Ett av de 450 asylbarna i Norge er den niårige Yalda. Hun er født i 2002 i Danmark, men har bodd i Tromsø siden 2005. Først skal jeg si litt om Yalda; etterpå skal jeg prøve å vise hva jeg selv mener når det gjelder asylbarna.

I følge kilder som man kan lese både i aviser og på nett, kom Yaldas far, Abdul Djabar Bahadori til Europa fra Afghanistan i 1995. I Moldova traff han Maria Gazul. Etter en tid giftet de seg og reiste så videre til Danmark. Før de forlot Moldova ble Djabar overfalt. Grunnen til dette var fordi han var muslim og hadde giftet seg med en kristen kvinne. Da de kom til Danmark søkte de om politisk asyl, men fikk avslag på dette og ble sendt ut av landet.

Norge ble neste stoppested, og igjen søkte de om asyl. Men også her ble søknaden avvist. Dette var i 2007. Familien hadde etter dette et opphold i Østerrike og Sverige før de kom tilbake til Norge. Nå bor de i den gjestfrie byen Tromsø.

Etterhvert kom beskjeden om at Yaldas far skal sendes tilbake til Afghanistan, mens moren må dra til Moldova. Senere ble det rettsak om dette og resultatet ble at de fikk bli i Norge. Etterpå har iomidlertid myndighetene anket saken til en høyere rettsinstans.

I desember 2012 bestemte Høyesterett at utkastelsesvedtaket av asylbarna Verona Delic, Ana Kvakic og Damir Delic var gyldig. Dette betyr at også Yalda må forlate landet hvis ikke myndighetene gjør om på vedtaket. Familien til et av de berørte barna, Verona vil for øvrig anke saken videre til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

I FNs barnevernkonvensjon står det at barn trenger særskilt vern og omsorg. I følge folkeretten har også barna selvstendige rettigheter. Myndighetene bør derfor gjøre alt for at barn skal ha det bra.

Noen mener at asylbarna må sendes ut av landet. Men dette er både urettferdig, umenneskelig og et brudd på barnekonvensjonen. Personlig har jeg flere ganger vært med på støttedemonstrasjoner for Yalda i Tromsø. Samtidig har jeg noen spørsmål. Hva kan gjøres for dem som ikke har gyldig grunn for å få politisk asyl? Hvorfor fikk Yaldas familie avslag på søknaden sin i Danmark? Når – og hvilket land kom Djabar først til?

De fleste medier, spesielt de lokale, tar stilling for asylbarna. Kanskje gjør de det fordi det dreier seg om barn? Men hvis man ikke har gyldig grunn for oppholdstillatelse; hva skal myndighetene så gjøre? Mediene er ikke så opptatt av hvorfor barnas foreldre ikke får politisk asyl. Jeg ønsker at alle sider ved spørsmålet om asylbarnas skjebne skal komme fram. Mediene tar ikke opp alt som har med asylpolitikk å gjøre. For eksempel; når fikk vi loven om politisk asyl? Hvor gammel er den – og er den aktuell og brukbar i dag? Hva er ordlyden i loven? Jeg vil stille spørsmål om det er etisk riktig at de som jobber i mediene ikke belyser alle sidene ved asylpolitikken?

Martin Eide skriver i sin bok «Hva er journalistikk»: Vi må rett og slett lete etter sannheten, verken mer eller mindre. Jeg håper at dette også kan være en rettesnor for de journalister som skriver om asylbarna.

En annen ting jeg lurer på er: Hvorfor bruker myndighetene så lang tid på behandling av asylsøknader? Det bør etter min mening være en rimelig tidsfrist på slike søknader.

Til slutt vil jeg si at asylbarnas sak er en politisk sak. Hvis man vil løse problemet, må asylpolitikken og lovene forandres. Dette kan bare politikere gjøre.

Jeg håper at de norske myndighetene finner en god og balansert løsning for Yalda og de andre asylbarna. Fremdeles sitter det over tre tusen barn i asylmottak og håper på og et godt liv og en lys framtid. Bildet er fra Bergens Tidende.

Innvandring og radikaleekstremisme i Norge!

Innvandring og radikaleekstremisme i Norge!

Av Jahangir Akash

Innvandring er et dagsaktuelt tema. Det pågår mye diskusjon om innvandring i hele Europa og Amerika. Innvandring har en lang historie. Når man snakker om innvandring, ser man gjerne for seg mennesker fra Afrika og Asia som reiser til Amerika og Europa. Men det er viktig å huske at mange av disse innvandrerne kommer fra tidligere europeiske kolonier.

Denne oppgaven skal imidlertid ha fokus på innvandring til Norge. I den forbindelse vil jeg gjerne
nevne noen fakta om innvandring. Jeg lærte i norsk samfunnskunnskap at mennesker har flyttet rundt hele verden til alle tider. På 1850-1920-tallet flyttet omtrent 60 millioner mennesker til Amerika fra Europa. For 160 år siden var Norge et fattig land. Ca. 800.000 nordmenn flyttet til USA i denne perioden.

På 1960-tallet begynte de første arbeidsinnvandrerne å komme til Norge fra India og Pakistan. Idag utgjør innvandrere over en halv million av den norske befolkning. De fleste innvandrere i Norge er fra Polen, Sverige, Pakistan, Somalia, Tyskland, Irak, Etiopia, Bosnia, Serbia, Russland, Thailand, Kina, Danmark og mange andre land; ifølge Wikipedia får Norge innvandrere fra hele 219 land. Folketallet har økt betydelig med økt innvandring – idag er det nesten 5 millioner innbyggere her i landet.

Hvorfor innvandrer mennesker til Norge? Mange forlater familie, venner og alt de eier og har, og kommer helt alene. Kan det være bra? Alle skjønner at det må være tøft å leve med tapet hvis man for eksempel har mistet sin familie i krig og kommer ensom til et helt nytt land, et nytt språk man ikke kan, uten venner og bekjente, med et helt annet klima enn det man er vant til. Man møter på store utfordringer samtidig som man strever med savn og vanskelige opplevelser fra eget hjemland. Å lære seg et helt nytt språk kan være vanskelig nok. Samtidig skal man lære å kjenne et helt nytt samfunn, forstå kulturelle forskjeller, venne seg til vinter og mørketid og mange andre ting.

Allikevel flytter folk nesten hver dag, av svært mange ulike årsaker: krig, konflikt, klimaendring, båndet mellom mellom koloni og koloniherre, kjærlighet, politikk, fattigdom og globalisering. Ikke minst er det mange som flytter av økonomiske hensyn. Det er dessuten et internasjonalt ansvar å ta vare på politiske forfulgte. Norge har her forpliktet seg gjennom avtaler i FN.

Hva er da bra og hva er dårlig med innvandring her i landet? Jeg mener det er mye bra med norsk innvandring. For det første trenger Norge arbeidskraft, utlendinger tar gladelig mange jobber som nordmenn ikke vil ha. Norge trenger også impulser fra andre nasjoner, et eksempel kan være innen mat. Mange innvandrere har et meget godt kjøkken, blant annet ser kinesisk, meksikansk og indisk mat ut til å ha blitt stadig mer populær i Norge i de senere år. På den annen side ser vi at det er mye kriminalitet blant en del innvandrerne. En undersøkelse viser at 90 prosent av de som sitter i norske fengsler, er innvandrere. Svært mange innvandrere blir heller ikke integrert i samfunnet. Noen av innvandrerne har dårlig utdannelse. Mange innvandrerkvinner sitter hjemme og isoleres fra samfunnet forøvrig. Noen muslimer er involvert i radikal terrorisme, for eksempel Profetens Ummah. Selv jeg opplever press og ubehagelige kommentarer fra noen ytterliggående muslimer i min egen norskklasse.

For noen dager siden var det en interessant og dagsaktuell debatt i NRK1 som handlet om innvandringspolitikk. Etter min mening bør myndighetene rette oppmerksomheten mot dem som misbruker vårt demokratiske velferdssamfunn. Den norske stat bør rette tiltak mot de som misbruker ytringsfriheten og folketrygden til ekstremisme, ellers kan det få alvorlige følger.

Til slutt vil jeg si at norske myndigheter bør bruke innvandrere til å fortsette å bygge dette landet. Regjeringen bør gå sterkere ut mot kriminalitet, og sørge for at alle må lære seg norsk. Da kan innvandrere bli en effektiv arbeidskraft, og ikke bare en byrde. Ellers tror jeg det norske samfunnet kan få en masse problemer i framtida. Bilde-VG, som tok fra Google.

%d bloggers like this: