RSS Feed

Category Archives: Ny i Norge

Mitt nye eventyr på ski i marka

Jahangir Akash: Jeg tenkte at jeg skulle ha gått på en kort skitur. Det som jeg ønsket er å gå på ski til Haukåsen/Branntårnet i Østmarka. Så begynte jeg å gå på ski ved Haraløkka. Først gikk jeg til Elvåga-demningen gjennom Ulsrudvann, Nøklevann, Sarabråten. Så kom jeg til Mariholtputten.
Deretter gikk jeg videre til Radarstasjonen. Underveis ba jeg en person om personen kunne ha hjulpet meg til å ta et bilde mens jeg gikk på ski. Nei, det har jeg ikke tid, svarte vedkommende.
Så kom hyggelige Vivian. Den flotte personen var veldig medmenneskelig og fanget noen bilder av meg på mobilkameraet mitt. Hele veien opp til Radarstasjonen traff jeg kun åtte personer.
Da jeg begynte å komme meg ned fra Branntårnet, så jeg et skilt som viser veien til Kroktjern og Lutdalen. Jeg ble da grådig på å få smak av denne stien. To skigåere advarte meg at veien er veldig bratt og zigzag. Det er sant. Så måtte jeg ta av skiene. Så gikk jeg til fots på den største brattebakken. Etterpå gikk det bra å kjøre på.
Like før Kroktjern på krysset traff jeg Jan. Så ble det godt selskap hele veien til Haraløkka via Lutvann badeplass, Nøklevann og Ulsrudvann.
Det var en magisk og spennende tur. Skiene mine gikk under trerøtter. Så måtte jeg nyte å falle ned et par ganger. Men det gikk bra. Det var en ubeskrivelig flott skitur.
Tusen takk Jan for turen og det trivelige selskapet.
Gratulerer alle mødre i hele kloden med dagen. Jeg savner min mor.
Reklamer

Tenker helhetlig og tar ansvar

Jahangir Akash : Jeg tenker helhetlig og langsiktig. Noen kan sikkert si at Østmarka er det best. Mange vil begrunne at Nordmarka er det vakreste. Det finnes også noen som vil hevde at Lillomarka er vakkert. Jeg vil si at Oslomarka er kun fantastisk. Samtidig kan jeg begrunne om hvorfor det er lønnsomt å tenke sånn måte jeg er god på. I dag opplevde jeg en variasjon av naturen. De siste ukene har jeg vært på flere flotte skiturer både i Nordmarka og Østmarka. Så gikk jeg på ski i Lollomarka i dag. Det var lang vei å dra til Grorud T hjemmefra med kollektiv. I tillegg er måtte jeg ha brukt beina på ca. 25 minutter mens jeg tok skiskoene på. Fortauer var utfordende å gå på grunn av isete og glatt.
Ag og til tenker jeg på at de miljøtiltak som er tatt av noen politiske partier, er de for folk flest eller for de rike? Dersom et politisk parti ønsker å få en bilfri by og god trafikkflyt, er det ikke viktig for å tenke på å forby gratis- og gateparkering? Er det ikke viktig for folk flest å tilby kollektiv ikke minst buss til og med nærheten av marka? Så kunne man ha tenkt seg å la bilen hjemme og bruke buss for å nyte en herlig natur på alle årstider. Jeg vet ikke at min tanke er nyttig eller upraktisk? Det er kanskje ikke lurt å tenke om politikk, men naturopplevelse.
Det er en vakker- og vidunderlig opplevelse av Lillomarka på ski. Jeg hadde et klart mål som er å møte Lillomarkskapellet. Tidligere hadde jeg fått opplevelse av Østmarkskapellet og Nordmarkskapellet. Derfor ønsket jeg å se på at hvor ligger Lillomarkskapellet. Etter at jeg passerte Lilloseter spurte jeg mange nordmenn og at hvor Lillomarkskapellet er. De fleste jeg spurte om det svarte slik, «Jeg vet ikke, hvor Lillomarkskapellet ligger». Selv om de har gått på ski nærheten av Lillomarkskapellet.
Det var mye fram og tilbake. Jeg kjørte forbi Lillomarkskapellet to ganger og ned over den lange bakken mot Slattum. Så kom jeg opp med fiskebeina. Det var gøy å kjøre nedover den fine bakken. Så traff jeg en person som prøvde å vise meg Lillomarkskapellet til en annen retning. Da jeg viste personen skiltet, brukte den hyggelige skigåeren mobilen og fant ut riktig retning. Deretter traff jeg en annen nordmann som faktisk vet om hvor Lillomarkskapellet er. Til slutt fant jeg det. Det var ingen som jeg traff veien til og fra Lillomarkskapellet etter svingen til venstre mot Lillomarkskapellet fra løypa. Jeg er veldig fornøyd med den strålende skituren i et flott vintervær i Lillomarka.
Etter at jeg kom hjem fra turen, begynte mitt sinn å gråte. Årsaken er at Dagsrevyen oppdaget en sak som handler om Pasientreise og en 70 årig person ventet på taxi to timer mens personen nesten ble frosset! Jeg opplever ofte at når man ikke tar ansvar, beklager den. Er en beklagelse nok for en 70 årig som ventet på taxien men den kommet ikke? Jeg får også av og til oppleve av noen ikke plukker hundebæsjpusen i marka. Noen følger ikke markavettreglene, opplever jeg. I marka går noen i lag i breddevei, mens de ikke bryr seg om de andre motgåere. Det er også opplevelse av umoralsk uetisk aktivitet som for eksempel noen røyker på busstopp, t-banestopp og kaster sneiper her og der. Det finnes også noen som tar opp sine bein på T-bane-sete. Noen bruker side sete for sin veske eller ryggsekk på T-bane og buss mens noen ikke får plass å sitte. Imidlertid er jeg ikke negativt til de ovennevnte småaktivitetene som jeg ikke liker. Håper alle kan nyte sin frihet mens de også tar ansvar for de andre slik at andre kan nyte friheten sin. Her er det min påstand når det gjelder å kunne nyte frihet.
Ja, derfor fordi en filosof/en journalist kanskje er vant til å tenke om små forskjeller i samfunnet, og vil prøve å fremme etikk, moral og ikke minst ansvar for seg selv, og se at alle holder moralen på topp og ansvaret må tas. Å tenke helhetlig er nyttig, effektivt og lønsomt, mener jeg. Dette er min filosofi.

Et tøft eventyr og en vakker glede!

Jahangir Akash : Min fast-jobbjakt og naturopplevelse er kanskje ikke en relevant sammenheng å skrive om det på hvert innlegg av min turbeskrivelse. Men dette er en viktig del av mitt nye liv i Norge når det gjelder en god integrering og å være bidragsyter ved å være fortsatt som en selvhjulpende. Derfor må jeg uttrykke meg til jeg lykkes.

Jeg blander alltid med sammen jobbjakt og min naturglede hver gang gjennomfører jeg en tur i fjell. Å kunne få oppleve av en herlig naturglede er viktig for å leve lengre og ikke minst å være i god form. Det er en stor sammenheng mellom naturopplevelse og å kunne fortsette å jobbe. Uten jobb ingen naturopplevelse. Dette mener jeg.

Siden 2013 har jeg prøvd å skaffe meg en fastjobb. Jeg er fortsatt på å kjempe til dette. Det betyr ikke at jeg ikke er fornøyd med mitt nåværende engasjement. Jo, jeg trives veldig mye og er glad i jobben min jeg har.  Men når man ikke en en varig kontrakt, et sikkert engasjement, en permanent plass, tenker man hele tia om det, og blir man bekymret for framtid.

Mitt arbeidsliv er nå avhengig av å kunne få forlengelse. Den gir meg stress, frustrasjon og en følelse om usikkerhet av framtid fordi jeg har en familie. Når jeg kommer nærmere til en slik situasjon, tar jeg en ny utfordring  som kan være verre for mitt eget liv! Men jeg bryr meg ikke om livet mitt, vil bare fortsette å jobbe. Grunnet til å ta denne typer utfordring er at jeg vil ta bort stress, frustrasjon og gå fram.

I dag vil jeg fortelle dere om en spennende tur til Preikestolen og Kjerag. Jeg hadde ingen plan om å ta turene. Plutselig ble jeg i stress. Så tok jeg en lang helg. Jeg bestemte meg å kunne takle de uplanlagte stressene. Etter at jeg kom hjem på torsdag, den 31. august 2017 ettermiddagen, tenkte jeg at det kunne vært fint å kjøre til Rogaland. Der er det mye fine fjell, flotte natur. Jeg kunne opplevd av de populære turistmålene blant annet Preikestolen og Kjerag.

Det var en hyggelig dialog med min lille familie om at jeg kunne dratt Rogaland alene. Jeg fikk klart og grønt signal fra familien. Så var det ingen hindring å kjøre til det flotte området. Jeg pakket inn min tursekk. Sekken veide ca 7 kg. Jeg lå meg rett etter Dagsrevyen. Det var ikke lett å sove altfor tidlig. Men jeg prøvde å kunne sovet godt jeg klarte. Jeg sto opp kl. 02.38.

Deretter gjorde jeg klar meg til å begynne å lage eventyret for å nå Preikestolen. Jeg tenkte at jeg kunne overnattet Preikestolenhytta, fra fredag til lørdag, også kunne jeg nådd Preikestolen på lørdagen, 1. september 2017. Etter turen ville jeg komme tilbake til hjem i Oslo på samme dag. Det var en kjapp plan.

På fredag, den 31. august 2017, startet jeg den drømmende reisen fra Oslo til Jørpeland. Jeg begynte å kjøre kl. 03:14 hjemmefra. Da jeg kom til Lysaker, så jeg at tunnelen var stengt. Så tok Tomtom-GPSen mange runder her og der. Men han klarte ikke å finne veien videre. Så slått jeg den av. Jeg brukte hodet mitt. Det gikk fint. Bilhjulene rullet fram.

Da jeg kom til Drammen, traff jeg en annen utfordring som var omkjøring på grunn av veiarbeid. Så ble det mye feilkjøring med GPS. Jeg kjøre til feilretning, mens jeg ikke funnet veien til Kongsberg. Til slutt måtte jeg slå av GPS og spurte en veiarbeider. Det var hyggelig å få en fin forklaring og veiledning på kjøreretning mot Kongsberg av den trivelige personen. Da sola begynte å komme opp, ble det følelsen min finere og morsommere fordi at jeg nå kunne sett en flott natur. Når jeg passerte Øyfjell, Åmot, Vinje, Haukeli og Røldal markerte jeg at jeg visste veien fra før. Ja, jeg husket godt at jeg kjørte på samme vei da jeg var på tur til Odda/Trolltunga.

På veien til Jørpeland før Nesvik var det mye kolonnekjøring. Det var veldig morsomt å følge ledebiler gjennom kolonnekjøringene. Så ankom jeg til fergekaia i Nesvik. Nå var det kraftig regn. Det var fint å få pause som var måtte jeg benytte fordi jeg måtte ta bilen min i ferga. Så gikk jeg ut av bilen.

Jeg slo på en prat med et ektepar som satt inne på deres bil mens vi ventet på ferga. Den hyggelige praten ga meg en flott mulighet til å orientere meg om veien videre. Det flotte ekteparet minnet meg om å huske å ta fjellsko, regnklær før jeg starter å gå på tur til Preikestolen.

Jeg tok Nesvik-Hjelmeland ferga. Det tok ikke mye tid å komme fra Nesvik til Hjelmeland med ferga. Nå fant GPS-en Preikestolvegen. Men GPS-en sa plutselig at du ankommet. Jeg ble forvirret fordi jeg ikke så noen tegn om der ligger Preikestolen fjellstue selv om jeg var inne i Ryfylke.

Så stoppet jeg ved en butikk. Der var to personer stående og pratet sammen. Jeg spurte om veien til Preikestolen fjellstue. Det hyggelige karene viste meg om veien videre. Så var det bare å kjøre fram. Etter en kort stund dukket opp skilt mot Preikestolen fjellstue. Sinnet mitt ble glad for at jeg var fremme til reisemålet mitt.

Først sjekket inn på Preikestolen-hytta. Så begynte jeg å gå mot «Stolen». Klokka var akkurat 12:00. Da jeg begynte oppturen var overskyet oppe på himmelen.  Jeg gikk kanskje ca. 1000 meter oppover. Så begynte å regne. Preikestolen er landets mest besøkte spektakulæreplass. Det er godt markert hele turen. Jeg brukte en time og 20 minutter en vei til Stolen.

Da jeg nådde stolen ble det kraftig regn. Jeg ble kjent med to amerikanere. De hjalp meg å ta noen bilder av meg på «Stolen». Man kan nyte en ubeskrivelig flott utsikt fra stolen. Der er kun vakkert å oppleve av den vidunderlige Lysefjorden.

Dette er en fantastisk fjellformasjon. Preikestolen er en stor severdighet. Jeg vet ikke om når den majestetiske fjellformasjonen ble dannet. Det kan hende at den dannet for mange tusen år siden. Det er en dyp sprekk på selve det kjente platået av stolen.  Jeg er vel imponert over den imponerende opplevelsen av Preikestolen.

Etter at jeg opplevde en herlig fascinerende natur kom jeg tilbake til Preikestolhytta. Så tok jeg en dusj. Etterpå kom jeg meg ut av hytta. Så var det en fin opplevelse av Revsvatnet. Slutten av dagen ble en person fraktet fra Preikestolen til ned hytta. Det var veldig trist.

Så overnattet jeg på Preikestolhytta. Jeg sto opp tidlig om morgenen på lørdag den 1. september 2017. Først spiste jeg frokost. Etterpå begynte jeg å kjøre mot Forsand. Jeg tok ferga på Oanes til Lauvvik. Så kjørte jeg gjennom Sandnes, Ålgård, Vikeså, Sirdal, Byrkjedal, Suleskard. Det var godt vær. På veien var det mye kolonnekjøring med ledebiler. Dette kjedet meg ikke. Men jeg nøt en fantastisk natur. Det var vidunderlige daler, flotte fjorder, fine fjell og vakre natur. Jeg ankom til Øygardstølen ved Lysefjordbotn kl. 12:17.

Først betalte jeg parkeringsavgift. Deretter tok jeg av mine joggesko og på fjellsko. Selvfølgelig kled jeg på godt med varme klær. Klokka ble nettopp 12:30. Jeg begynte å rulle fram mot Kjeragbolten. Det var mye spenning, kribling i maven. Hodet mitt var fylt av tanker.

Jeg spør meg selv om at jeg kunne klare å nå den spennende Kjerag-bolten. Stien er godt markert med stor «T» som er rødt. Veien er så bratt i begynnelsen av turen. Det er kjetting. Ikke hele veien. Men av og til oppdager du kjettingene. Man kan holde dem for å komme videre i trygt.

Underveis lå jeg meg i en nydelig pause ved en stor stein. Så kom en tysk mot meg og ropte slik, «Hei, gikk det bra med deg». Jo det gikk bra. Takk for oppmersomheten, svarte jeg. Kanskje den tyske personen tnkte at jeg var sliten og derfor trengte jeg hjelp?

På veien oppover ble jeg kjent med to personer som er fra Polen. Det var en hyggelig prat med dem på en stund. Så gikk vi hver sin vei. Det var en smilende sol, et glimrende vær. Likevel var det litt kaldt, følte jeg.

Det var en smilende sol, et glimrende vær. Likevel var det litt kaldt, følte jeg. Jeg nådde Kjerag på to timers og 22 minutter. Da jeg kom til den spennende bolten, regnet det. Der var det en liten kø for å ta bilde oppe på bolten.

I køen traff jeg en ung gjeng som er fra Kristiansand. Vi ble kjent med hverandre. En av dem hjalp meg til å ta noen bilder av meg da jeg gledet meg av den spennende bolten med humøret mitt. Kjeragbolten er en stor stein som har falt i en sprekk i fjellet, og klemt inn i sprekket. Kjeragbolten er kanskje naturens mirakel som er et overraskende motiv.

Utsikten over Lysefjorden er uslåelig. Man kan ikke skrive om en slik opplevelse som Kjerag. Den er for å oppleve, nyte g føle. Jeg kom tilbake ned til Øygardstølen og brukte to timers og 18 minutter. Etter at jeg fullføre turen til Kjerag kjørte jeg til Oslo. Det var en flott regnbue som plutselig dukket opp. På veien hjem var det ikke mye trafikk mens jeg bare traff fem biler i hele veien ved Haukelifjell. Jeg nådde hjem kl. 23:47.

Det var en minnerik og opplevelsesfylt tur til Preikestolen og Kjeerag som jeg vil komme til å minne resten av livet mitt. Mitt neste turmål til Åndalsnes og Romsdalseggen i løpet av neste år. Min motivasjon er at jeg vil oppleve og bli kjent med Norge

Jeg fikk en tilbakemelding på mitt Kjeragbolten-bilde.. Familien, noen av mine slektninger og kollegaer har sagt meg at det ikke var lurt å gå på bolten som er risikabelt. Mitt svar på dette spørsmålet er at livet er viktig, men det er viktigere å få en fastjobb enn mitt liv til meg.

Håper jeg kan fortsette med min eventyrlige turglede og ønsket om å være fortsatt som bidragsyter i form av en permanent arbeidstaker.

En flott historie om min Besseggen-glede!

Jahangir Akash: Besseggen er en fjellrygg. Den ligger inne i Vågå kommune i Oppland fylke i område Jotunheimen. Den flotte fjellryggen står mellom de to vakre vannene, Bessvatnet og Gjende. Vannene gjorde Besseggen vakrere.

Dette er det Norges mest populære turmålet. Man kan oppleve av en vakker natur, en fantastisk utsikt mot Jotunheimen gjennom denne populære turen. Jo, jeg drømte om å kunne klare å gå på turen. Nå er jeg glad i at jeg klarte å oppfylle min drøm. Turen er jeg fullført den 19. juli 2017. Det var en onsdag. Jeg vil aldri glemme dagen i resten av livet mitt.

Før jeg tenkte på å fullføre Besseggen hadde jeg spent på om tilstand til kroppen min når det gjelder å gå på en lang og krevende tur. Det var mye undersøkelse om turen på nettet som jeg måtte gjort. Så fulgte jeg værvarslinger. Samt jeg begynte å ta kontakt med både Skipper Harald Rune Øvstedal og Gjendesheim Turisthytte. På denne måten samlet jeg informasjon om overnatting, båtbruking, bilparking og om selve turen til Besseggen. I parallelt tenkte jeg å oppleve av Besseggen og hvordan jeg kunne kjøre fra Oslo til Gjendesheim og fra Gjendesheim til Oslo på en dag uten overnatting.

Det var en annen ting som jeg måtte tenkt på forhånd og avgjorde det med min lille familie. Ifølge avgjørelsen vår i familien ble sønnen med sin mamma på jobb mens jeg var ansvarlig for å passe på ham når sønnen og jeg er på ferie.

Så var jeg full forbered på å nå Besseggen psykisk. Likevel ble jeg spent på å nå drømmen min. Det var mye sommerfugl i magen min. Jeg sendte en e-post til Harald med en forespørsel om å booke en billett fra Memurubu til Gjendesheim på siste båt på onsdag. Så kom en hyggelig tilbakemelding fra Harald. «Vi tar ikke reservasjon over epost, men du kan kjøpe billett om bord. De som har forhåndskjøpt på nett har førsteprioritet, alle som er på Memurubu før kl.1755 kommer hjem til Gjendesheim. Velkommen!», svarte Harald.

Meldingen har gitt meg et klart signal var at hvis jeg kunne kommet før kl. 17:55 til Gjendebåten ved Memurubu, får jeg plass på båten å komme til Gjendesheim. Jeg ringte også til Gjendesheim Turisthytte og snakket med Trygve. Jeg fikk informasjon om parkering og overnatting. Dersom jeg ikke kunne komme tilbake til Oslo på samme dag, måtte jeg overnatte. Så ønsket jeg å booke en overnattingsmulighet hos Gjendesheim Turisthytte. Men jeg fikk opplysning om at hvis jeg kommer innen kl. 21:00 på hvilken dag som helst, kunne vært ikke noe problem å få plass.

På en ennen dag ringte jeg til Gjendesheim Turisthytte for å høre om parkeringsmulighet. Hvis man ikke overnatte på hytta kan man få lov til å parkere bilen ved hytta mens man går på Besseggen, spurte jeg? Nei, det man får ikke lov dersom man ikke overnatte på hytta, men man kan parkere bil ved Gjendesheim kiosken, fikk jeg svar fra hytta. Jeg har fått alt å vite om de praktiske ting jeg trenger før jeg tar turen til Besseggen. Så planlagt jeg å nå Besseggen.

Jeg pakket inn min tursekk. Tursekken var fylt av varmeklær, håndkle, regnklær, badebukse, ekstra sokker, sko, vannflaske, turmat. Den veide ca. åtte kilo. På tirsdag, 18.07.2017, prøvde jeg å legge meg kl. 19:30 rett etter Dagsrevyen slik at jeg kunne våknet opp tidlig på onsdagen. Jeg satt opp ringeklokke. Men ringeklokken var dessverre slått av. Det var min egen feil. Jeg ville våknet opp kl. 01:30. Men da jeg våknet opp ble det klokka 03:30. Jeg gjorde meg klar for å begynne å kjøre mot Vågå.

Det var klokka nesten 04:00. Jeg begynte å kjøre mot Gjendesheim for å oppleve en herlig tur til Besseggen over Jotunheimen. Da klokka var nærmere seg 07:30 kom jeg på Gjendesheimveien hvor noen folk var stående og stoppet bilen min. Vil du ha dagsparkering? Jeg ble spurt om. Ja, det vil jeg, svarte jeg. Da må du betale 120 kr for parkeringsavgift, sa en av dem. Jeg betalte parkeringsavgift. Så de viste meg plassen hvor jeg kunne parkere bilen. Etter at jeg parkerte bilen på en viss plass, tok jeg sekken min på ryggen. Så ville jeg få en oversikt over Besseggen om at hvilken vei kunne vært bedre å gå? Jeg spurte en parkeringsvakt om det jeg lurte på. Om et kvarter kjører båten fra Gjendesheim til Memurubu, så må du løpe hvis du vil ta båten først til Memurubu, ba vakten. De fleste tar først båten og går på Besseggen fra Memurubu, forklarte vakten. Tusen takk for opplysningene, sa jeg.

Så løp jeg mot båten. Men før jeg rakk å ta båten, kjørte båten mot Memurubu. Jeg kom inn på Gjendesheim-butikk. Der traff jeg en hyggelig medarbeider. Jeg spurte henne om hvor er veien til Besseggen å gå. Den flotte medarbeideren viste meg stien med et smil. Jeg takket henne for veivisningen.

Nå var klokka 08:00. Jeg begynte å gå. På starten av turen begynte jeg å ta bilde av naturen som kun er vakkert! Jeg ble gårdigere og grådigere på den flotte naturen mens jeg gikk oppover. Etter en stund traff jeg en belgisk familie på 4. Den hyggelige familien ble kjent med meg på en kort stund. Vi hjalp hverandre til å ta bilde av oss. Underveis kom jeg til å bli kjent med en norsk familie som er fra Lillestrøm. Det var veldig hyggelig å treffe både den belgiske familien og den norske familien.

Jeg kom til den første utfordringen å klatre. Det er en kjetting som man kan bruke å komme opp. Dette var et fint tiltak. Jeg kom opp, og veien blir det flatere og breddere. Samtidig ble det luftigere. Utsiktnene rundt fjellene ble det finere og vakrere. Selv om det var flott solvær, ble det luft oppe. Det spilte ingen rolle for meg fordi jeg hadde kledd meg på godt.

Det var vidunderlige utsikter på alle kanter over den vakre Jotunheimen.  Før jeg nådde halvparten av den hele turen, fikk jeg oppleve av den store varden på Veslfjellet. Derfra nøt jeg en sjarmerende utsikt og en fascinerende natur. Denne typer opplevelse var på alle kanter fra toppen av varden. Fra toppen kan man se den lange veien fra Gjendesheim til Beitostølen. Jeg bærte en stein til toppen av varden og lå den der på varden. Her traff jeg et ektepar. Jeg fikk et hyggelig selskap av ekteparet til den bratte nedbakken mot Bessvatnet. Så ble det første skilt som viste at halvparten av turen er fullført. Ja, jeg gikk 7 kilometer.  Nå var det tid for å spise. Jeg ble sulten. Samt kroppen min begynte å kjenne på.

Nå var jeg på Bandet. Her er det en flott plass å nyte naturen. Til høyre side er det fantastiske Bessvatnet og til venstre står det vakre Gjendevannet. Åh, hvor flotte de vannene er! Etter en lang pause, spise opp matpakken og en glede av naturopplevelsen, begynte jeg å gå videre. Så traff jeg en liten sti som er fylt av snø. Det er alltid gøy å gå på snø, og jeg er glad i dette.

Da veien er gått 10 kilometer, møtt jeg det andre skilt ved et lite vann. Jeg var fotsatt fram. Da jeg kom 12 kilometer, traff jeg det tredje skilt som er bevisst på at jeg er gått 12 kilometer. Herfra så jeg Memurubu. Føttene mine var fortsatt å gå. Klokka ble nærmere seg 14:00. Gjendebåtens skulle kjøre fra Memurubu kl. 14:50 mot Gjendesheim. Så måtte jeg løpt for å rekke båten. Da jeg gikk ned på siste delen av turen, følte jeg meg vond et av knærne mine til høre foten.

Nedover veien til Memurubu var utfordrende, og skoene sklidde mye. Veien var en blanding av små stein og grus. Jeg løp, løp og løp selv om føttene mine var slitne. Da jeg kom til Memurubu, ble klokka 14:42. Heldigvis rakk jeg båten til slutt. Det var en fantastisk båttur til Gjendesheim.

Etter at jeg kom ut av båten ved kaia på Gjendesheim, traff jeg Harald. Det var et ønse å bli kjent med den trivelige mannen. Så ønsket mitt var oppfylt. Jeg pratet med den flotte karen, og fikk lov til å ta et bilde med ham.

Til slutt kom jeg til parkeringsplassen. Jeg skiftet klærne og skoene mine. Så drakk jeg opp vannflasken min. Så begynte jeg å kjøre til hjem. Da klokka var 20.21 ankom jeg hjem.

Nå drømmer jeg om å oppleve av Preikestolen og Kjerag. Jeg skulle vært der i løpet av uke 31, derfor booket jeg overnattingsplass på Lysefjorbotn Turisthytte. Men det ville være regn i Lysefjordområdet, meldte YR. Nettopp sendte jeg derfor melding til Turisthytta om å kansellere bookingen. Håper at jeg kan nå Preikestolen og Kjerag neste sommer.

Jo, jeg må avslutte turhistorien om Besseggen. Det er jeg i tvil om at hvor mange kilometer Besseggen-turen (fra Gjendesheim til Memurubu) egentlig er? Er det Besseggen 14, 15, 16, 17 kilometer eller hva?

Besseggen er en tur som er ubeskrivelig å forklare følelsen av denne turen. Når jeg opplevde det blåe Bessvetanet og det grønne Gjendevannet, ble jeg grådig på å være litt lengre der oppe på Bandet. Det var en flott og vakker tur til Besseggen. Det er bratt, men ikke umulig å klatre på Besseggen-turen. Jeg anbefaler alle å oppleve av Besseggen som liker å gå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

22. juli: En norsk leksjon i fred og toleranse!

Jahangir Akash : Norge består av fjorder og fjell. Den 22. juli 2011 falt en mørk skygge over landet. Denne dagen slo en bølge av blod inn over hovedstaden og den vakre Utøya.

77 mennesker har blitt drept av bombing og våpen. Det var et angrep på en hel generasjon. Samtidig var dette også et forferdelig anslag mot fred og demokrati. Alle de drepte ungdommene på Utøya var politisk bevisste og opegående mennesker. En mulig statsminister kan ha vært blant ofrene. Denne svarte dagen i juli vil alltid leve i minnet til nordmenn. De drepte unge vil aldri komme tilbake. Norge har mistet dem.

Jeg vet ikke hvordan foreldrene til disse ungdommene skal kunne klare å bære og leve med en slik smerte. Dette er den største smertefulle tragedien som har rammet nasjonen Norge siden andre verdenskrig. Det fredfulle folket i Norge er i sjokk. Fred være med disse unge sjelene som ofret livet.

Norge var ikke forberedt på det som skjedde. Landet representerer fred, menneskerettigheter, demokrati og harmoni.Norge ble ikke angrepet av en islamsk militant gruppe. Det var en 32 år gammel ungdom som utførte dette. En som forteller at han er kristen og imot et multikulturelt Europa. Folk som har lignende ekstreme meninger og holdninger må tas på alvor. De må aldri få lov til å gjenta slike udåder.

Den ekstremistiske voldsmannen har påført landet Norge stor sorg og smerte. Hvorfor? Ren ondskap vil noen svare. Måtte slike forbrytelser mot menneskeheten aldri inspirere andre til å tro at slike ugjerninger kan rettferdiggjøres. få etablert noen doktrine. Det ekstremistiske kan ikke tolereres i noen henseende, uansett om det stammer fra kristne eller muslimske eller andre gruperinger. Ingen av verdens religioner oppfordrer til ekstremisme.

Normalt vil ikke norsk politi bruke våpen mens de er i tjeneste, til tross for at det finnes krefter i ekstreme miljøer som er i stand til å ta mange liv med våpenmakt. Norge var rystet og mange forakter morderens handlinger. Men likevel følte de fleste ikke trang til hevn. I stedet kunne man se bølger av demonstrerende mennesker ute i gatene. De ignorerte regn og dårlig vær. Folkets samhold var stor i dagene etter 22. juli. De viste sin kjærlighet ved å bære roser i sine hender.

Kommunevalgkampen 2011 forløp annerledes enn tidligere år. En annen stemning enn før. Det var ingen partier som laget politisk utspil rundt hendelsene. For en flott leksjon i kultur og dannelse! Hadde dette skjedd i mitt hjemland Bangladesh, ville vi sett et helt annet bilde. Terroristen hadde blitt drept, huset hans hadde blitt brent ned og hans nærmeste familie ville blitt arrastert.

Jeg sover dårlig når jeg tenker på det som skjedde den 22. juli. Mitt hjerte er knust og har fått et dypt sår. Men ondskapens negative kraft skal ikke få ødelegge lyset vi bærer inni i oss. Vi tenner stearinlys, bærer blomster og kjenner på samholdet med hverandre. Det er stor solidaritet blant folk og alle føler vi at kjærligheten vil beseire ondskapen.

Norge vil igjen få tilbake sin strålende energi av lys av fred. ”Fred, kjærlighet og toleranse” vil bygge en ny verden hvor diskriminering, krig, fattigdom og ondskap ikke vil finne sted. Diskriminering, krig, fattigdom og ondskap vil tape mot de gode kreftene.

Dette er min drøm. Denne drømmen skal Norge vise til hele verden. Vi håper og tror at fred for menneskene en dag vil bli en realitet.

NB. Denne artikkelen er skrevet i 2011, og er publisert i min bok, «Fra Tortur Til Trygghet», kapittel 1: Norge og nordmenn.

Skøytemoro sammen med sønnen!

Posted on

Jahangir Akash: Dersom man låner skøyteutstyr 8 ganger på Valle Hovin, må man betale 360 kroner. Hvis man kjøper billigst skøyteutstyr kan man bruke dem hundrevis ganger.

Her er det mitt argument for å eie egne utstyr enn å låne. Jo, naturen er gratis å nyte. Men dessverre er inngang til skøytebane eller fotballlag ikke gratis. I tillegg må man bruke penger til å kjøpe eller låne utstyr. Derfor er det viktig å jobbe, betale skatt for å være fornøyd med eget liv og egen glede til å være selvhjulpende.

Så mener jeg at «Å ikke kunne språk og uten jobb er det ingen integrering i et nytt samfunn». Dette er min påstand, men ikke et tema å skrive om her på sosialemedie. I dag vil jeg snakke med dere om min nye glede av å lære å gå på skøyte. For første gang i livet mitt var jeg på en skøytetur sammen med min sønn. Farhana ble også med oss på Valle Hovin. Det var mye vind og kaldt. Vi kjøpte skøyteutstyr til sønnen vår. Jeg lånte skøyteutstyr for meg. Så kom vi inn på skøytebanen. Det var ikke folksomt, men mange var på skøytetur ikke minst barn og ungdom.

Vi begynte å kose med skøytekunsten. Farhana startet å fotografere. Det er bare gøy og moro på skøytebanen. Da vi kom til Tromsø, lærte jeg å gå på ski sammen med min sønn. Nå lærer vi å gå på skøyte. Kanskje blir det slalåm-opplæring på neste steg dersom familiensøkomomien vil bli tilfredstillende. Min integreringsglede begynte å snu fra ski til skøyte.

Neida, jeg vil nyte både skiglede og skøytekos. Både å gå ski og skøyte er det gøy. Man bør forstå den praktiske utfordringen til en god integrering av en utlending i samfunnet.

far-og-sonn-var-pa-skoytetur-05-03-2017 livets-forste-skoytetur-05-03-2017 livets-forste-skoytetur-05-03-2017-16 livets-forste-skoytetur-05-03-2017-38

 

Vår kamp vårt ansvar i det nye hjemlandet

Posted on

Jahangir Akash: Først vil jeg si litt om Nobels fredspris. Så kommer jeg til å skrive om en nødvendig handletur. Til slutt har jeg lyst til å dele min glede av en skitur sammen med min kjæreste på samme skipar.

Tanke nr. 1: Hvert år får noen person Nobels fredspris. Antallet av å nominere for Nobels fredspris øker stadig fra hele verden. Her viser at det er 318 personer som ble nominert til Nobels fredspris i år. Det vil si at antallet på fredsaktivister i verden øker. Kanskje er det navn av statsministeren i mitt hjemland står i denne listen. Jeg vil ikke bli overrasket for det. Likevel er det mangel på freden, og folk flest leter etter den i virkeligheten! Vi opplever altfor mye krig, konflikt og flyktningkrise. Jo, jeg håper på at den ekte freden en dag vil bli realisert.

Ønske nr. 1: Vi ønsker å kjøpe ski. Farhana vil av og til bli med meg på ski i flate løyper. Det hadde vært hyggelig om jeg kunne få selskap av Farhana på ski. Men dessverre har vi ikke råd å skaffe utstyr! Vi prøver å være tålmodig og motiverer oss selv til vi begge blir arbeidstaker. Håper det ordner seg etterhvert. Sønnen vår vil lære å gå på skøyte. Han ble inspirert for skøyting av sine venner. Så må vi ordne skøytestøvler til gutten. Vi dro til handling etter frokost. Først valgte vi skøyte for sønnen. Så prøvde vi å få ski til meg og Farhana. Men det var ikke noen paselig ski ikke minst smørefrie ski. Så er det skuffende. Imidlertid er vi ikke skuffet. Vi håper på at neste gang vi kan få det vi ønsker å få.

Glede nr. 1: Vi kom til Østensjøvannet. Der måtte vi måke for å lage en skøytebane. Sønnen og sin venn skøytet. Han fikk grunnleggende opplæring av sin venn. Det var så hyggelig. Jeg har et par smøreski. Skiene hadde jeg med meg. Så prøvde min verdens beste vennine først på ski. Etterpå tok Farhana skiene av. Så var det min tur. Jeg laget eget spor på midt på det vakre Østensjøvannet. Det var en fantastisk opplevelse og et trivelig selskap.
Vi ser fram til å nyte et bedre liv. Håper gleden vår av å integrere i det nye samfunnet vil bli lyktes når vi begge to blir bidragsytere eller kunne bidra tilbake til samfunnet. Ja, dette er vår kamp og vårt ansvar for å bli godt integrert i samfunnet. Vi har vilje, erfaring, utdanning og kompetanse trenger bare mulighet for å kunne være stolt av å være permanent skattebetalere.

farhana-er-pa-ski-pa-ostensjovannet-04-03-2017 pa-ostensjovannet pa-ostensjovannet-3 pa-ostensjovannet-7 pa-ostensjovannet-9 pa-ostensjovannet-19 pa-ostensjovannet-20 pa-ostensjovannet-33 pa-ostensjovannet-35 pa-ostensjovannet-37

%d bloggere like this: