22. juli: En norsk leksjon i fred og toleranse!

Jahangir Akash : Norge består av fjorder og fjell. Den 22. juli 2011 falt en mørk skygge over landet. Denne dagen slo en bølge av blod inn over hovedstaden og den vakre Utøya.

77 mennesker har blitt drept av bombing og våpen. Det var et angrep på en hel generasjon. Samtidig var dette også et forferdelig anslag mot fred og demokrati. Alle de drepte ungdommene på Utøya var politisk bevisste og opegående mennesker. En mulig statsminister kan ha vært blant ofrene. Denne svarte dagen i juli vil alltid leve i minnet til nordmenn. De drepte unge vil aldri komme tilbake. Norge har mistet dem.

Jeg vet ikke hvordan foreldrene til disse ungdommene skal kunne klare å bære og leve med en slik smerte. Dette er den største smertefulle tragedien som har rammet nasjonen Norge siden andre verdenskrig. Det fredfulle folket i Norge er i sjokk. Fred være med disse unge sjelene som ofret livet.

Norge var ikke forberedt på det som skjedde. Landet representerer fred, menneskerettigheter, demokrati og harmoni.Norge ble ikke angrepet av en islamsk militant gruppe. Det var en 32 år gammel ungdom som utførte dette. En som forteller at han er kristen og imot et multikulturelt Europa. Folk som har lignende ekstreme meninger og holdninger må tas på alvor. De må aldri få lov til å gjenta slike udåder.

Den ekstremistiske voldsmannen har påført landet Norge stor sorg og smerte. Hvorfor? Ren ondskap vil noen svare. Måtte slike forbrytelser mot menneskeheten aldri inspirere andre til å tro at slike ugjerninger kan rettferdiggjøres. få etablert noen doktrine. Det ekstremistiske kan ikke tolereres i noen henseende, uansett om det stammer fra kristne eller muslimske eller andre gruperinger. Ingen av verdens religioner oppfordrer til ekstremisme.

Normalt vil ikke norsk politi bruke våpen mens de er i tjeneste, til tross for at det finnes krefter i ekstreme miljøer som er i stand til å ta mange liv med våpenmakt. Norge var rystet og mange forakter morderens handlinger. Men likevel følte de fleste ikke trang til hevn. I stedet kunne man se bølger av demonstrerende mennesker ute i gatene. De ignorerte regn og dårlig vær. Folkets samhold var stor i dagene etter 22. juli. De viste sin kjærlighet ved å bære roser i sine hender.

Kommunevalgkampen 2011 forløp annerledes enn tidligere år. En annen stemning enn før. Det var ingen partier som laget politisk utspil rundt hendelsene. For en flott leksjon i kultur og dannelse! Hadde dette skjedd i mitt hjemland Bangladesh, ville vi sett et helt annet bilde. Terroristen hadde blitt drept, huset hans hadde blitt brent ned og hans nærmeste familie ville blitt arrastert.

Jeg sover dårlig når jeg tenker på det som skjedde den 22. juli. Mitt hjerte er knust og har fått et dypt sår. Men ondskapens negative kraft skal ikke få ødelegge lyset vi bærer inni i oss. Vi tenner stearinlys, bærer blomster og kjenner på samholdet med hverandre. Det er stor solidaritet blant folk og alle føler vi at kjærligheten vil beseire ondskapen.

Norge vil igjen få tilbake sin strålende energi av lys av fred. ”Fred, kjærlighet og toleranse” vil bygge en ny verden hvor diskriminering, krig, fattigdom og ondskap ikke vil finne sted. Diskriminering, krig, fattigdom og ondskap vil tape mot de gode kreftene.

Dette er min drøm. Denne drømmen skal Norge vise til hele verden. Vi håper og tror at fred for menneskene en dag vil bli en realitet.

NB. Denne artikkelen er skrevet i 2011, og er publisert i min bok, «Fra Tortur Til Trygghet», kapittel 1: Norge og nordmenn.

Skøytemoro sammen med sønnen!

Jahangir Akash: Dersom man låner skøyteutstyr 8 ganger på Valle Hovin, må man betale 360 kroner. Hvis man kjøper billigst skøyteutstyr kan man bruke dem hundrevis ganger.

Her er det mitt argument for å eie egne utstyr enn å låne. Jo, naturen er gratis å nyte. Men dessverre er inngang til skøytebane eller fotballlag ikke gratis. I tillegg må man bruke penger til å kjøpe eller låne utstyr. Derfor er det viktig å jobbe, betale skatt for å være fornøyd med eget liv og egen glede til å være selvhjulpende.

Så mener jeg at «Å ikke kunne språk og uten jobb er det ingen integrering i et nytt samfunn». Dette er min påstand, men ikke et tema å skrive om her på sosialemedie. I dag vil jeg snakke med dere om min nye glede av å lære å gå på skøyte. For første gang i livet mitt var jeg på en skøytetur sammen med min sønn. Farhana ble også med oss på Valle Hovin. Det var mye vind og kaldt. Vi kjøpte skøyteutstyr til sønnen vår. Jeg lånte skøyteutstyr for meg. Så kom vi inn på skøytebanen. Det var ikke folksomt, men mange var på skøytetur ikke minst barn og ungdom.

Vi begynte å kose med skøytekunsten. Farhana startet å fotografere. Det er bare gøy og moro på skøytebanen. Da vi kom til Tromsø, lærte jeg å gå på ski sammen med min sønn. Nå lærer vi å gå på skøyte. Kanskje blir det slalåm-opplæring på neste steg dersom familiensøkomomien vil bli tilfredstillende. Min integreringsglede begynte å snu fra ski til skøyte.

Neida, jeg vil nyte både skiglede og skøytekos. Både å gå ski og skøyte er det gøy. Man bør forstå den praktiske utfordringen til en god integrering av en utlending i samfunnet.

 

Vår kamp vårt ansvar i det nye hjemlandet

Jahangir Akash: Først vil jeg si litt om Nobels fredspris. Så kommer jeg til å skrive om en nødvendig handletur. Til slutt har jeg lyst til å dele min glede av en skitur sammen med min kjæreste på samme skipar.

Tanke nr. 1: Hvert år får noen person Nobels fredspris. Antallet av å nominere for Nobels fredspris øker stadig fra hele verden. Her viser at det er 318 personer som ble nominert til Nobels fredspris i år. Det vil si at antallet på fredsaktivister i verden øker. Kanskje er det navn av statsministeren i mitt hjemland står i denne listen. Jeg vil ikke bli overrasket for det. Likevel er det mangel på freden, og folk flest leter etter den i virkeligheten! Vi opplever altfor mye krig, konflikt og flyktningkrise. Jo, jeg håper på at den ekte freden en dag vil bli realisert.

Ønske nr. 1: Vi ønsker å kjøpe ski. Farhana vil av og til bli med meg på ski i flate løyper. Det hadde vært hyggelig om jeg kunne få selskap av Farhana på ski. Men dessverre har vi ikke råd å skaffe utstyr! Vi prøver å være tålmodig og motiverer oss selv til vi begge blir arbeidstaker. Håper det ordner seg etterhvert. Sønnen vår vil lære å gå på skøyte. Han ble inspirert for skøyting av sine venner. Så må vi ordne skøytestøvler til gutten. Vi dro til handling etter frokost. Først valgte vi skøyte for sønnen. Så prøvde vi å få ski til meg og Farhana. Men det var ikke noen paselig ski ikke minst smørefrie ski. Så er det skuffende. Imidlertid er vi ikke skuffet. Vi håper på at neste gang vi kan få det vi ønsker å få.

Glede nr. 1: Vi kom til Østensjøvannet. Der måtte vi måke for å lage en skøytebane. Sønnen og sin venn skøytet. Han fikk grunnleggende opplæring av sin venn. Det var så hyggelig. Jeg har et par smøreski. Skiene hadde jeg med meg. Så prøvde min verdens beste vennine først på ski. Etterpå tok Farhana skiene av. Så var det min tur. Jeg laget eget spor på midt på det vakre Østensjøvannet. Det var en fantastisk opplevelse og et trivelig selskap.
Vi ser fram til å nyte et bedre liv. Håper gleden vår av å integrere i det nye samfunnet vil bli lyktes når vi begge to blir bidragsytere eller kunne bidra tilbake til samfunnet. Ja, dette er vår kamp og vårt ansvar for å bli godt integrert i samfunnet. Vi har vilje, erfaring, utdanning og kompetanse trenger bare mulighet for å kunne være stolt av å være permanent skattebetalere.

Mitt bokprosjekt og en herlig opplevelse av Gaustatoppen!

Jahangir Akash: Egentlig hadde jeg tenkt å ta en tur til Gaustatoppen før jeg når Norges tak og den mest spektakulære turen til Trolltunga. Men jeg nådde først Galdhøpiggen, deretter opplevde jeg Trolltunga. Så fikk jeg en stor glede av Gaustatoppen. Det var en søndag, den 11. september 2016, var jeg på toppen av Gausta-fjell.

Jeg var ikke sikker at jeg kunne nå toppen på den nevnte dagen på grunn av værforhold som var skiftende. Selv om jeg hadde en plan om jeg skulle begynne å kjøre fra Oslo mot Rjukan tidlig om morgenen, gikk det ikke an. Da jeg våknet opp kl. 04:46, så jeg ut av vinduet er at det var regnet. Så ombestemte jeg meg for å ikke dra til Rjukan nå. Jeg la meg igjen og sov. Nå våknet jeg opp igjen kl. 10:13. Det var sol og et fint vær ute. Jeg ble glad i det flotte solværet. Først spiste jeg frokost så fort jeg kan. Tursekken min var klar fra kvelden il lørdagen, den 10. september 2016.

Nå var jeg klar for en pen kjøring mot Rjukan. Så kom jeg på parkeringsplassen ved den leide leiligheten. Jeg prøvde å få bilen ut av parkeringsplassen. Men det var en stor utfordring å komme ut på grunn av gateparkering. Det var mye ut og inn med bilen ved parkeringsplassen der vi bor. Her vil jeg si at å ha parkeringsplass ved et borettslag bare er tull når man ikke kan ta ut bilen fra parkeringsplassen på en behagelig måte på grunn av en gateparkering. Heldigvis klarte jeg å la bilen ut på veien.

Imidlertid begynte jeg å kjøre. Det er fin fargerik-høststemning på begge sider av veien mens jeg kjørte. Jeg opplevde flotte dal, klare himmel, fine skog, høye fjell, fantastiske trær på veien. Så ankom jeg på parkeringsplassen ved Stavsro. Klokka var like etter 13:00.

Ja, nå er det tid å rusle mot det flotte tårnet. Mange sier at det er lett å nå Gaustatoppen fra veien mellom Rjukan og Tuddal. Dette sier også DNTs beskrivelse. Så valgte jeg samme vei for å oppleve en herlig natur fra Gaustatoppen.

På startpunktet traff jeg en familie på tre. Jeg tenkte at det var fint å ha selskap. Det var mye vind. I  begynnelsen av turen markerte jeg derfor at det ville vært veldig kald på toppen selv om det var en strålende sol oppe på en klar himmel. Familien gikk mot toppen, mens jeg måtte parkere bilen min på en lett måte at jeg kun kunne kjøre når jeg kommer tilbake.

Jeg så familien at de gikk oppover. Barnet var på ryggen av pappaen. Etter at jeg gikk ett kvarter rakk jeg familien. Så slo jeg en prat med dem. Det var hyggelig å bli kjent med den flotte familien. Familien har hytte i Rjukan-område. De ville overnatte på hytta. Så gikk fortere fordi at jeg måtte komme tilbake Oslo etter at jeg når toppen. Nå traff jeg to personer. De kommer fra Canada. Jeg fortsatt å gå oppover gjennom steiner og på en flott sikksakk sti. Man kan treffe flere NORAD-skilt på stien, og det står fine ord og sitater på skiltene.

Oj, jeg nådde allerede Gaustatoppen-Turisthytta.  Det var folksomt. Jeg var grådig å få spiste vaffel. Så kjøpte jeg en stor vaffel. Vaffelen var veldig god. Et strålende vær. Sola smilte og smilte.  Et knallfint vær. Men det var kalde vind. Jeg prøvde å gå på terrenget på bak side av tårnet. Det var forferdelig vind. Vinden ville blåse meg bort nedover. Så turte jeg ikke å gå hele terrenget, men halvparten av den lange nesen. Det var en flott og herlig opplevelse.

Selvfølgelig er det et vakkert og vidunderlig utsiktspunkt kan man nyte fra Gaustatoppen. Det er også en beskrivelse finner man om at man kan oppleve en 1/6 av Norges areal herfra. Det var en unik opplevelse av en fantastisk natur.

Ja, jeg har lyst til å gi en bok om mine herlige naturopplevelse i Norge. I de siste fem årene har jeg opplevd de flotte fjellturer i landet. Så vil jeg bruke de fine topptur-bilder som jeg har tatt på de herlige turer i boka mi. Aller viktigste er for å få takk i å gi ut boka mi er å finne et forlag og en partner som kan gå gjennom mine turbeskrivelser for å rette språklige feil. Håper noen kan hjelpe meg til å belyse bokprosjektet mitt.

Jeg kom tilbake på parkeringsplassen like før kl. 18:00. Neste år vil jeg nå både Preikestolen og Kjerag. Selvfølgelig kommer jeg til å nå mange andre turer også. Jeg har lyst til å oppleve det flotte lille Norge i løpet av de kommende årene.

Imidlertid var jeg heldig at jeg opplevde en vakker naturopplevelse da jeg har vært på tur både på Galdhøpiggen, Trolltunga og Gaustatoppen mens det var et strålende solvær på alle de tre turene.

 

Et Trolltunga-eventyr og min jobbjakt!

Jahangir Akash : Etter at jeg nådde den høyeste fjelltoppen , Galdhøpiggen, begynte jeg å tenke på å nå en topp som er fylt av spektakulære utsikt. Ja, jeg snakker om Trolltunga. Så vil jeg dele med dere mine opplevelser av Trolltunga-turen.

Jeg hørte om Trolltunga første gang i 2012. Det var i august i år, en av mine kolleger har lagt ut et bilde fra Trolltunga på Facebook. Så ble jeg nysgjerrig om Trolltunga. Inne i sinnet mitt begynte å danse en følelse av å nå en glede av det spennende turen. Så bestemte jeg meg for å nå toppen av den lange turen. Det er langt fra Oso til Odda. Jeg må kjøre minst 5 timer. Man bør også ta overnatting. Og selvfølgelig blir det fint om man tar Trolltunga-turen i et godt vær. Derfor lettet jeg etter værvarsling. Det var fint at jeg fant en søndag som meldte at det ville vært fint vær med en strålende sol.

Jeg kjørte fra Oslo til Odda på lørdag, den 3. september 2016. Da jeg kjørte forbi Haukeligrend, begynte å regne. Det var kraftig regn og vind da jeg kom til Røldal. Men jeg ankom til Odda i trygt. Så ble det overnatting på et student hus. Jeg prøvde å booke rom ved Trolltunga, men jeg fikk ikke ledig plass. Det var flott at jeg fikk å sove på et student hus i Sentrum av Odda.

Odda er en vakker by. Området er en perfekt plass for ferie. Det er en fascinerende natur rundt den flotte byen. Da jeg prøvde å booke en overnattingsplass på et studenthus, ble jeg overrasket at resepsjons-jente snakker på engelsk. Jeg ba jenten om jeg kunne snakke norsk med henne. Jenten sa at jeg må snakke på engelsk med dem. Det måtte jeg gjøre. Imidlertid driver jeg ikke en språkpolitikk selv om jeg foretrekker å snakke på norsk, mens min motivasjon er å bli flink til norsk. Imidlertid ble jeg glad for at jeg kunne booke en seng å overnatte. Det var tre senger på et lite rom. Jeg fikk en enkelt seng.

Det var en student som fikk sove i en køyeseng. På studenthuset er det en fantastisk mulighet å lage mat. Jeg varmet opp en pizza. Det var nok å bli mett. Jeg spiste ikke opp hele pizzaen. Før jeg la meg, ba meg min romkamerat og en jente om de kunne blitt sittende i bilen min til Skjeggedal. Selvfølgelig blir det hyggelig og det er plass på bilen for fire personer til, sa jeg. Så gikk jeg i seng. Men jeg var spent på turen til Trolltunga. I tillegg hostet turkameraten. Ut av vinduet var det også en flott natur som var blanding av tåke, mørk, lys, fjord og fjell. Derfor kunne jeg ikke sove. Likevel prøvde jeg å sove, kanskje lukket øynene mine etter kl. 00:00. Jeg våknet opp kl. 04:34. 

Da var klokka 05:34 på søndag, den 4. september 2016 begynte jeg å kjøre fra Odda til Trolltunga. Det var to personer som var med meg. Veien fra Odda til Trolltunga er så smalt. Det var mørkt. Hvis en bil kommer mot deg, blir det en stor utfordring å passere hverandre. Heldigvis møtte jeg ingen utfordring. Jeg kjørte  fra Odda til Skjeggedal gjennom Røldalsvegen, Tyssedalsvegen. Det var ca. 18 km. Så kom vi til parkeringsplassen på Skjeggedal der Mågelibanen starter.  Jeg parkerte jeg bilen på parkeringsplassen ved startpunktet av turen til Trolltunga.

Det ble rundt 06:00. Så begynte jeg å rusle ved å trappe opp. Jeg planla godt om å starte tidlig og komme ned før det blir mørkt. Jeg hadde ikke mulighet til å betale parkeringsavgift på kr. 200 på grunn av å ikke ha system. Så måtte jeg skrive en lapp på bilen at når jeg kom tilbake ville jeg betale parkeringsavgiften. Jeg og mine to bilkamerater begynte å rusle mot Trolltunga. 

Det var mørkt. Mange brukte hodelykt, men jeg ikke gjorde det. Kanskje var dette dum! Men jeg har aldri brukt enten kompass, kart eller GPS mens jeg går på tur uansett lang eller kort, fjell eller marka.  Denne gangen brukte jeg ikke også kart, kompass heller hodelykt. Da jeg tok foten min på første trappa, forsto jeg at det blir krevende å gå opp gjennom trappene. Det er bratt, vanskelighet og en dramatisk stigning på ca. 450 meter.  Jeg tror at første delen av hele turen til Trolltunga er det vanskeligste delen av turen. Trappene var våte, og det var mye gjørme. Så ble trappene glatt også. Det er en flott markert sti. Ingen kan gå på feil vei dersom man bare følger T-markeringer.  

En av mine bilkameratene gikk opp som strøm, men den andre var bak meg. Jeg brukte god tid til å gå opp gjennom trappene. Det er også tau på trappene som henger mellom trærne som man kan bruke for å ikke falle ned.  Dette er et fint initiativ. Jeg hadde en Røldal-tursekk på ryggen min hvor jeg brakte varme klær, en vannflaske, frukter, bolle og med mer. 

Da jeg steget opp, ble lyset opp ved soloppgangen. Solen gjorde fjellene vakre og penere. Det var flotte tåke over Vetlavatnet i Skjeggedal. Da jeg gikk opp, ble dalen og vannet vakre og vakre. Samtidig begynte jeg å glemme den vanskeligheten på det første kilometer veien mot oppover gjennom trappene. Nå begynte å gå forbi mange av andre. På tredje kilometer traff jeg en mann. Vi hilste på på hverandre og ble kjent med hverandre. Det var en trivelig Terje som er fra Bergen. Vi begge er samme aldersgruppe. Det var hyggelig å treffe Terje.

Vi gikk og gikk, samt sola begynte å lyse opp. Vi kom til et nydelig vann. Fra himmelen reflekterte sol oppe på vannet. Dette gjorde omgivelsene penere. Føttene våre stode på stein på stein. Føttene våre stode og hoppet fra stein til stein. Vi gikk gjennom den flotte dalen. Det var fantastisk kupert terreng sti som er godt markert. Det var flotte tåke over dalen. De stående tåkene gjorde dalen og vakre. Været var ikke skiftende, men glitrende bra. Jeg har sett mange forskjellige og kanskje veldig gammelt steiner da vi passerte en «stein-elv». Steinene er fargerik. Dette område er kanskje perfekt plass for geologisk forsking.

Vi var fremme på siste delen av turen mot oppover. Det var flere lille fosser ved fjellveggen til venstre side mot toppen av Trolltunga. Herfra kan man se på et annet og flott vann. Hvis man vil kan man bade her på vannet. Så så jeg et skilt. Skiltet viser retning mot Reinaskorsbu. Men vi tok retning mot toppen av vårt turmål. Ja, vi nådde målet. Nå var vi oppe på Trolltunga. Først gikk turkameraten helt på hjørne av tunga. Jeg tok noen bilder av ham. Så var det min tur å vise en modighet. Jeg prøvde å løpe mot tunga. Så ble jeg fotografert. Vi nøt Trolltunga-glede.

Det var en strålende og smilende sol. Vi satt ned på stein. Så spiste vi matpakke.  Jeg hadde to boller med meg. Det var også banan. Jeg ga en bolle til kompisen. Kompisen ga meg en vannflaske. Vi spiste og nøt en spetakulær utsikt på alle kanter fra Trolltunga. Det er en vidunderlig og vakker utsikt mot Folgefonna og Hardangerfjorden fra den spektakulære plassen.

Selv om jeg ikke ville forlate Trolltunga, begynte vi å gå ned mot startpunktet. Det var mye folk på vei til toppen. Da vi passerte en redningshytte, begynte mitt sinn å bli grådig på å ta et kjapt bad mens kroppen min ble varmt. Først foreslått jeg kameraten om at han ville ta et bad sammen med meg? Nei, jeg ville ikke bade nå men jeg kunne vente på deg til du badet, sa kameraten. Kompisen ønsket å ta en kort pause. Så ble det en fin kombinasjon av kameratens pause og mitt bad.  Jeg trodde at vannet ikke ble så kaldt, fordi det var en varm sol som skinte og skinte oppe på hodet. Så hoppet jeg i vannet. Nei, det var veldig kaldt. Derfor måtte jeg ta badet på få minutter. Jeg kom opp, og solte meg litt. Kameraten min var utrolig tålmodig, mens jeg badet og solte meg. Han ventet på meg til jeg var klar å fullføre turen nedover. Selv om det var kaldt, ble jeg fornøyd med badet mitt i det kalde fjellvannet.

Det var folksomt på veien til og fra Trolltunga. Jeg tror at de fleste turgåere som vi traff på den lange men fine turen overnattet på fjell ved telting. Det er ikke lov å telte inne i de rødmerkete områder. Likevel opplevde vi at noen teltet da vi var på vei til Trolltunga tidlig om morgenen.

Dette er en av de mest spektakulære fjellformasjonene i landet. Toppen er på 1100 m.o.h., og 700 meter over Ringedalsvatnet. Trolltunga-turen er lang, ikke slitsomt men fylt av kjærlighet og variert opplevelse av en herlig natur!

Siste delen av turen mot nedover og første delen av turen mot oppover Til Trolltunga er det hardeste  del av Trolltunga-eventyret mitt, opplevde jeg. Det spiller ingen rolle for meg at turen er krevende, langt eller hardt å ta, men viktig for meg er at jeg klarte å få opplevelse av en fabelaktig tur til Trolltunga.

Da jeg kom tilbake til samme plass etter en vakker opplevelse av den herlige norske naturen i det flotte solværet, var kl. 14:51. Skoene mine ble malt av gjørme. Så vasket jeg dem. Deretter prøvde jeg å betale parkeringsavgiften. Men det var ikke mulig på grunn av at kjoksen ikke var åpent. Så oppdaget jeg en lapp på vinduet av bilen hvor står en kontonummer for å betale parkeringsavgiften. Så begynte jeg å kjøre tilbake hjem. Da jeg ankom til Oslo, ble det kl. 21:32.

Jeg brukte ca. 9 timer på den trivelige turen inkludert alt blant annet fotografering, bading, pause, drikking, spising og selvfølgelig prating med nordmenn. Ingen kan bli misfornøyd med en slik tur. Jeg er utrolig fornøyd med den minnerike turen.  Jeg vil gi ut en bok om mine flotte naturopplevelser i det nye hjemlandet mitt.

Dagen etter jeg kom hjem overførte jeg parkeringsavgiften på 200 kr. Jeg vil aldri komme til å glemme den Trolltunga-gleden heller ikke turen til Galdhøpiggen. Tusen hjertelig takk, Terje både for et trivelig selskap og å bli kjent med deg.

Jeg gleder meg til å nå Preikestolen og Kjerag i 2017. Håper jeg får en fast-stilling før jeg når Kjerag og Preikestolen!

 

Nådde Galdhøpiggen/Norges tak: Min jobbjakt og naturglede!

Jahangir Akash : Da jeg kom til Norge (Tromsø) i mai 2011, ble jeg inspirert av Det norske natur om å begynne å nyte den.  Naturen er helt gratis. Jeg besteget mange flotte fjelltopper blant annet Tromsdalstinden, Store Blåmann, Den sovende soldat, Nonstinden, Skamtinden, Styrmannstinden, Gorzelvtinden, Vågtinden, Gråtinden, Buren. Denne gleden min har fått oppmerksomhet av medier. Så ble mine fjellturer omtalt flere ganger både i avis og fjernsyn. Jeg føler meg litt sjenerthet når en lokalavis satt opp en tittel «Toppturkongen fra Bangladesh», fordi jeg ikke er flink til å bestige. Tusenvis nordmenn går på lengre og vanskeligere fjellturer enn meg. Å gå på tur i fjell er kanskje genetisk og en god tradisjon og kultur av nordmenn. Jeg har tenkt at den kan jeg arve som ikke koster så mye. Man trenger bare gode turutstyr, klær, ryggsekk og å vise hensyn til været og naturen. Så får man en glede som man ikke kan kjøpe på butikk. Samtidig kan man bli frisk. Derfor valgte jeg å gå på tur til fjells.

Dag for dag blir jeg hengt meg til å nyte den vakre norske naturen ved å gå på tur til fjells eller ut i naturen i allslags vær. Jeg fortsetter å bruke den norske naturen for å integrere meg i samfunnet, mens jeg mener at naturen er en arena hvor man får mulighet til å treffe nye mennesker ikke minst nordmenn. Nordmenn er hyggeligste når de er på tur i naturen.  Samt man får en god følelse både fysisk og psykisk når man går ut på tur. Ut i naturen får jeg en følelse av inkludering og felleskap i samfunnet, fysisk bevegelse og psykisk glede.

Nettopp har jeg nådd Norges tak. Det var en fantastisk opplevelse av den høyeste fjelltoppen i Norge. I dag vil jeg dele min følelse med dere om den flotte turen til Galdhøpiggen. Jeg var spent på å nå den toppen etter at jeg planla å ta den spennende turen. Dette er et fjell som er Nord-Europas høyeste fjell.

Jeg har spurt flere om hvordan det å være gått på den turen til Galdhøpiggen  for å få inspirasjon. Det var ifjor. Jeg flyttet fra Tromsø til Oslo. Etter at jeg flyttet hit tenkte jeg å nå Galdhøpiggen. Jeg er glad i å gå på tur. Selv om jeg aldri vært på tur da jeg vokste opp i mitt hjemland. Men etter at jeg flyttet til Norge begynte jeg å bli vant til å komme ut i naturen. Jeg er blitt kjent med det flotte naturen i Norge da jeg bodde i Tromsø. Så begynte jeg å orientere meg i og rundt Oslo ikke minst i Oslomarka etter at jeg flyttet til den hovedstaden den 1. januar 2015.

Det er alltid lærerik å møte nordmenn i forbindelse med å lære norsk og å bli kjent med norsk kultur og tradisjon mens jeg vokste opp i en annen kultur og tradisjon. Motivasjonen min er å få en god integrering i Det norske samfunn. Det er bare en tanke i hodet mitt er å integrere, få jobb og nyte naturen. Når man er selvhjulpende, føler man seg en stolthet av sin egen inntekt, sitt arbeid og bidrag, mener jeg. Ja, jeg tenker på den måte. Så har jeg prøvd å se på alle muligheter som kommer foran meg. Derfor prøvde jeg få skaffe en jobb både i Tromsø og nå i Oslo. Når man har høyere utdanning, to mastergrader (i journalistikk og filosofi) fra et fremmed land ikke minst fra Asia eller Afrika, spiller det ingen rolle her i landet uansett utdanningene er godkjent eller ikke hvis man ikke har relevant utdanning og arbeidserfaring her i landet ikke der du kommer fra. Dette er min oppfatning. Kanskje er den en feil forståelse.

Papirdokumentasjon er kanskje viktigere enn praktiske og mangfoldige livserfaringer for å få en jobb ikke minst en fastjobb. Det er mye diskusjoner i samfunnet om arbeid, ledighet og velferdsgoder. Ja, noen vil si at det er umulig å få en jobb for en fremmed person. Nei, det er mulig å få jobb, men det tar tid, fordi samfunnet vil teste en fremmede og vil lære personen opp om arbeidsliv og kultur her i landet. Det er fint, tror jeg. Det er kanskje greit å gi arbeidstrening en analfabetisk i noen måneder. Men  jeg er i tvil om at en som har høyere utdanning, trenger den personen et halvannet år eller ni måneders arbeidstrening på noen oppgaver som et barn kan fullføre? Er det likestilling, rettferdig?

Da jeg bodde i Tromsø, ble jeg bedt om at jeg kunne bli en renholder! Jo, alle arbeidsoppgaver er like verdifulle. Likevel ville jeg ikke jobbe som vasker. Jeg har prøvd å skaffe en jobb hos alle store arbeidsgivere i Tromsø blant annet Tromsø kommune, UiT, Tromsprodukt. Uansett lyktes ikke min jobbjakt. Så måtte jeg flytte oppefra til nede her. Jeg vil aldri gi opp. Det er kanskje lurt å ikke gi opp, ikke sant? Så jakter jeg ennå etter en faststilling. Det er aller viktigste for oss på tre i familien min. Dersom det er umulig å få faststilling, vil jeg gjerne ta et masterstudium enten i organisasjon, ledelse og arbeid, sosionom eller statsvitenskap. Jeg håper og krysser fingrene mine er at ønsket mitt vil bli lyktes.

Da jeg letet etter en jobb, har jeg søkt på ulike stillinger blant annet en stilling som turkonsulent hos en bedrift. Jeg ble innkalt til intervju. Selv om jeg ikke fikk tilbud om stillingen, ble jeg bedt om å være frivillig som ledsager for de nære turer i marka. Tror du det at dette høres interessant ut? Denne morsomme historien er nå blitt en del av mitt nye liv her i Oslo. Hver gang minner jeg om denne historien når jeg søker på en ny stilling.

Likevel må man være tålmodig å få en jobb, mener jeg. Jeg vil ikke skrive om dette her. Det er viktig for meg er at jeg har det bra. Temaet mitt er ikke om samfunn eller min jobbsøking men naturopplevelse. Så må jeg snu fra upassende til relevant tema. Ja, jeg nøt den gledelige toppen av Galdhøpiggen som er høyeste punkt av dette landet hvorfra jeg har fått en vakker opplevelse av flotte utsikt.

Den 14. august 2016 er nå en historie i mitt liv. Jeg nådde Galdhøpiggen på denne dagen. Før å ta den flotte turen, ble jeg spent på om å nå toppen. Etter at jeg flyttet Oslo, tenkte jeg på om å ta denne turen. Det var det eneste utfordring jeg har hatt at jeg ikke ville ta turen uten å ha selskap av noen. Så måtte jeg snakke med flere jeg kjenner om å få selskap av dem på en tur til Galdhøpiggen.

På en dag snakket jeg med en av mine kollegaer på jobb om det. Det var i juli. Kollegaen var glad for forslaget mitt. Så ønsket kollegaen min å bli med meg på turen. Det er ikke bare kollegaen, men kjæresten og en venn til kollegaen ville ble med på tur til Norges tak. Det var på fire personer i laget vårt. Vi begynte å snakke sammen på Facebook for å planla om hvordan kunne vi ta turen. Jeg ville ta turen så fort som mulig. Så foreslo jeg noen datoer, som ikke passet med de andre i laget. Samtidig begynte vi å booke rom til  overnatting for fire personer. Jeg gjorde det på Juvasshytta. Det var min drøm å overnatte på den flotte hytta. Men min kollega booket på en annen plass. Det var på Spiterstulen. Jeg måtte kansellere booking på Juvasshytta.

Jeg ble spent på å få oppleve en vakker utsikt over Jotunheimen. Etter at vi bestemte for å kjøre til Spiterstulen for å ta overnatting, kunne jeg ikke sove på natt før vi fullførte turen til Galdhøpiggen. Det en vare eneste tanke inne på hodet mitt var å nå Norges tak. Ifølge planen vår kjørte jeg hjemmefra til parkeringsplassen ved Bøler senter. Der kom min Kollega og sin kjæreste. Det var den 13. august 2016. Rett etter kl. 11:00 begynte jeg å kjøre mot Sentrum. Vi måtte ta inn en person til som er venn til kollegaen min. Personen ventet på oss på hovedveien i byen ved Operahuset. Så bilhjulene rullet fram mot Jotunheimen. En av kompisene ba meg om å kjøre litt. Men jeg turte ikke å sitte på sidesete ved en annen sjåfør.

Vi tok en pause på Lillehammer. Vi satte på en 4-persons benk og spiste i Olympiaparken. Den var en flott park. Vi kom til Lom. GPS-en på bilen ble stoppet da vi kom på Visdalsvegen. Her er det utfordrende å finne veien videre. Det var ingen mobildekning. Det begynte nå å regne. Kompisene ba meg om å fortsette å kjøre. Jeg fulgte etter en grusvei som er smal. Begge sider av den smale veien er det skog. Vi dro opp. Naturen ble vakre og vakre. Veien ble våt og glatt. Utsende av bilen ble endret på grunn av regn og gjørme.  Det var en fantastisk opplevelse av fjord, dal, skog, elv, fjell, himmel. Samt fikk vi en flott opplevelse av  en nydelig solnedgang. Sola ble bort gjennom fjell. Det var tåke og overskyer også. Åh, en deilig opplevelse! Veien til Spiterstulen ved den flotte elven er kun fantastisk. Jeg ble ikke sliten mens jeg kjørte fra Oslo til Spiterstulen. Jeg liker å kjøre bil på de norske veier. Derfor blir jeg kanskje aldri lei av å kjøre bil. Endelig traff vi Spiterstulen. Vi parkerte bilen ved elven mot Galdhøpiggen.

Alle vi gikk inn i resepsjon. Der ble vi ønsket velkommen av en hyggelig kvinne. Vi fikk rom nr. 61. Det var et lite rom. Inne på rommet er det to køyesenger. Jeg fikk ikke sjanse å velge seng ved vindu. Men jeg var fornøyd med den jeg fikk. Jeg hadde et alternativt valg å sove enten oppe eller nede på en køyeseng. Ja, jeg valgte å sove nederste seng. Det var en fantastisk stemning, og jeg var spent på å overnatte på en historisk hytte.

Det var ingen mobildekning og internett. Så flott at vi var borte fra «den såkalte digitale og usosiale verden». Dersom man betaler ekstra får man bruke internett og bruke mobiltelefon. Denne muligheten kan man benytte bare i resepsjon. Så orket jeg ikke å kjøpe internett. Men jeg måtte betale 5 kroner for en telefonring til familien min som ventet på den ringen fra meg. Dagen ble sluttet. Det ble mørkere og mørkere.

Før vi spiste middag, gikk vi rundt hytta. Det var en fantastisk kveld. Kvelden ble fargerik.  Beliggenhetene rundt den historiske hytta er bare vakker. Vi gikk litt oppover mot Galdhøpiggen. Det var noen som kom tilbake fra toppen av det høyeste fjellet i landet. Jeg stoppet to menn og noen kvinner for å høre på dem om den turen. Ønsket mitt var å få en inspirasjon til å nå toppen. En gjeng traff jeg som måtte komme tilbake fra nærheten av toppen på grunn av snø og tåke. En kvinne som så ut en profesjonell turgåere. Den hyggelige kvinnen brukte åtte timer tur-retur til og fra Galdhøpiggen.

Vi kom tilbake til hytta og gikk ned på kafeen. Vi spiste middag. Det var gode mat. Vi kom på rommet. Så var det å sove godt. Ja, jeg prøvde å sove. Men det var ikke lett å sove på en hytte ligger på et område som er spennende. Jeg tenkte at jeg nå bodde ut av verden. Det var flott lyd av den vakre elven og de flotte bekker som fører fra fjell ved hytta. Rundt hytta er det bare fjell. Spiterstulen ligger i den flotte dalen. Da jeg våknet på natt var kl. 02:47. Etterpå fikk jeg ikke sove.

Tidlig om morgenen begynte vi å kjøre mot Juvasshytta. Først opplevde vi en flokk av reinsdyr på veien fra Spiterstulen i dalen. Etterpå ønsket vi velkommen av en flott flokk av kyr. Jeg måtte stoppe tre ganger på grunn av den vakre flokken som ønsket velkommen oss. Det var flotte dal, fine fjell og fantastiske skog på veien fra Spiterstulen til Juvasshytta. Da vi begynte å kjøre opp, ble jeg redd for at bilen ikke kan rulle med sitt vanlig tempo. Veien ble lengre og lengre! Når vi kjører mot «Himmelen», og når vi så nedover, følelsen var helt annerledes. Ja, vi kom til Juvasshytta. Det var et vakkert og flott område.

Juvasshytta ligger oppe i fjellområde. Da vi ankom på Juvasshytta, ble kl. rundt 09:00. Vi fikk opplysning om at guidet tur skal starte på kl. 10:15. Det var blåse. Vi kjøpte billett. Jeg ville kjøpe en Galdhøpiggen T-sjørte før jeg nå den spennende oppen av Galdhøpiggen. Men jeg fikk ikke gjøre det fordi butikk-folk sier at man først må nå toppen, så kan man få kjøpe det. Imidlertid startet turen kl. 10:15. Første delen av turen var det steinvei. Det var lite snø. Så kom den Styggebrean. Her fikk vi en pause. Etter en stund pause bindet vi oss inn i tau. Det er den morsomme delen av hele turen, synes jeg.

Jeg ønsket å ta turen til Galdhøpiggen fra Spiterstulen. Men de tre andre kompisene ønsket å ta turen fra Juvasshytta. Jeg ble glad for denne bestemmelsen. Så passerte vi hele breen. Vi fikk en annen pause. Her gikk vi av tau-binding. Det var nå eget ansvar. Nå var det en skikkelig bratt som er farlig på en måte dersom man glipper ned. Så langt man er forsiktig, går det fint. Underveis prøvde jeg å motivere noen barn til å gå fram mens barna ble slitne. Siste delen av turen er den tøffeste delen av hele turen, mener jeg. Da jeg rørte Norges tak, begynte beina mine å krampe. Men det gikk bra etter noen stunder.

Det var folksomt på toppen av Galdhøpiggen. Været var strålende. Sola skinte og skinte. Han stoppet ikke å smile. Så fikk vi en herlig naturopplevelse på toppen av Norges tak. Jeg kjøpte en brus på kiosken ved Galdhøpiggen. Da vi kom ned skled vi. Det var moro. Så kom vi igjen til å bli bundet oss inn i tau. Etter at vi passerte breen gikk vi ned til startpunktet på vår egne måte.  Da jeg kom ned på Juvasshytta, ble kl. 15:29. Så fikk jeg kjøpe en T-skjørte på Juvasshytta. Jeg måtte vente på Juvasshytta ca. en time på mine kompiser. Etter at de fullførte turen, begynte jeg å kjøre tilbake til Oslo. Da vi kom til Gardermoen, begynte å regne. Det var et kraftig regn. Jeg opplevde et fantastisk landskap, et vakkert utsyn, en vidunderlig natur og en flott smak av Jotunheimen. Denne turen er blitt en historie i mitt nye liv. Sikkert kommer jeg til å minne om den fabelaktige opplevelsen av Galdhøpiggen. Jeg er glad i Det norske natur.

 

 

 

 

 

Var på en motiverende og fornøyelig tur

Pappa, vi skal på tur i Østmarka i dag (den 30. juli 2016). Da jeg stilte dette spørsmålet til mitt 9-årige barn, ble gutten veldig overrasket. Hvorfor? Fordi gutten mener at når gutten er på fri fra skole og AKS, bør han bare være slappe av. Likevel har gutten bedt meg om å gå på en kort tur, men ikke lang. Nå må jeg være en motivator, tenker jeg. Vi skal på en sykkeltur. Vil du bli med meg, pappa, spurte jeg gutten min? Ja, jeg kan sykle men ikke på bakker nedover, svarte gutten. Min beste livspartner dro til byen for å handle. Vi begynte å sykle fra Bøler mot Østmarka. Først kom vi til Rustadsaga via Nøklevann skole og Bogerud. Så ønsket gutten se på vannet ved demningen. Etterpå trillet vi syklene til veien. Deretter nådde vi Kattisa. Her ville den flotte gutten avslutte turen og komme tilbake hjem. Så er det min tur som veileder og motivator. Jeg begynte å motivere sønnen til å sykle til Sarabråten. Pappa, vi kommer avslutter turen derfra, sier gutten. Vi kom til Sarabråten. Gutten vil nå spise kvikklunsj. Vi spiste der. Jeg forteller gutten om den tragiske historien under andre verdenskrig, og det minnesmerke som står på Sarabråten. Så ble gutten nysgjerrig på minnesmerket. Pappa, nå kan vi sykle hjem tilbake, sier gutten. Nei, vi sykler videre til Ulsrudvann, svarte jeg. Nei pappa, jeg kan ikke sykle mer, foretrekker den hyggelige gutten. Hvilken vei vil du ta hjem tilbake, lengre eller kortere vei, spurte jeg. Hvis vi sykler tilbake Rustadsaga og Nøklevann skole, er den vei lengre enn hvis vi tar veien til Ulsrudvann og Haraløkka, forklarte jeg. Så kan vi sykle hjem via Ulsrudvann, spurte sønnen min. Ja, det vil jeg si deg om at den er lettere og vi kan fullføre en tur rundt hele Nøklevann, gjentar jeg. Da vi kom til Ulsrudvann, fikk gutten saft å drikke. Så fullførte vi turen fra Bøler til Bøler via Nøklevann, Rustadsaga, Kattisa, Sarabråten, Ulsrudvann, Haraløkka. Det var en kjempeflott tur. Vi syklet og trillet. Av og til måtte jeg trille begge sykler da skulle jeg trenge å motivere gutten til å fullføre hele turen rundt Nøklevann. Jeg er stolt av gutten. Etter at vi kom hjem, spiste vi middag, sammen med Farhana. Gutten er tatt mitt bilde. Men han liker ikke å la sine bilder på Facebook. Jeg og gutten min er fornøyde med turen.