Drøm om jobb og Birkebeinerrennet: Avslag gir mulighet for å lære

Ikke Birkebeinerrennet men Kjølen!

Jahangir Akash: Bildet er ikke på Birkebeinerrennet, men jeg kom ned fra toppen av Kjølen i Troms i 2014.

Jeg har lyst til å fullføre Birkebeinerrennet en dag om 5/6 år, vil ikke konkurrere bare for å ha det gøy å være en av mange tusener deltakere.

Derfor må jeg øve på å bli nok god til å bli med på gleden av Birkebeinerrennet i de kommende årene før jeg melder meg på det. Kanskje vil jeg bruke 8-timer til å fullføre hele Birkebeinerrennet mens andre vil bruke 2/3 timer.

Det spiller ingen rolle for meg fordi at jeg bare vil benytte muligheten for å få humøret mitt helt på topp.

Håper jeg kan være fortsatt å være skattebetalere slik at jeg får kjøpe utstyr og det jeg må ha med seg på det store arrangementet, Birkebeinerrennet.

Ønsker alle en riktig god helg i strålende solvær.

Vil du bruke min inspirasjon til å motivere andre?

Jahangir Akash: Humøret mitt er alltid på topp. Dette kan ingen ta bort fra meg. Søknad etter søknad, avslag etter avslag. Nei, den typiske utfordringen kan ikke stoppe meg, og jeg må stå på! Jeg lærer av avslagene. Samt jeg utvikler meg videre. Jeg må jobbe hardt på bedre måte til jeg lykkes å nå mitt mål. Fordi jeg skjønner situasjon, og jeg har forståelse av dagens arbeidsmarked, og utfordringen å være «innvandrer». Jeg lytter til alle som har noe å si om noe.

«Noen» sier at jeg er problemløser og gir styrke til de som trenger det. Av og til hører jeg at jeg er en god relasjonsbygger. Det er alltid hyggelig å høre fra noen om at jeg er snill. Noen mener at jeg er så strengt når det gjelder å følge etter rutiner ikke minst lov og regler. En i familien min sier at det er unødvendig å være «rigit» når det gjelder moral og etikk. Jeg er selv glad i jeg kunne gjøre andre å lykke.

En av mine tidligere kolleger sier at jeg har evne til å håndtere stressende og krevende situasjoner. Min første arbeidsleder i livet mitt hadde sagt for 17 år siden at jeg har bein i nesa og er ikke redd for å ta i et tak. Min første norskarbeidsgiver har skrevet at jeg er verdens blideste mann!

Likevel må jeg jobbe med min egen lykke. Jo, jeg er nødt til å stå på. Jeg må aldri gi opp fordi at jeg må få et økonomisk bekymringsløst liv. Hoved formålet mitt er å kunne fortsette som å være selvhjulpende og ikke minst å kunne være bidragsyter, samt bidra i samfunnet ved å være frivillig.

Å være behjelpelig mot andre taper man ingenting, mener jeg. Det er bedre å være «naiv» enn å være «naver», tenker jeg.

Jeg er trofast for livet mitt. Kanskje må jeg forlate den beste arbeidsplassen jeg jobber nå. Men det kan hende at jeg får en annen jobb hvor jeg vil glede meg av min hverdag. Gjennom mitt nåværende prosjekt-engasjement har jeg fått masse gode historier som gir meg inspirasjon til min trivsel og trygghet.Jeg har allerede vært på mange intervjuer. Også har jeg lært mye om intervju-teknikk, metode og ansettelsesprosess av de viktige avslagene!

Håper det kommer mulighet til meg for å gløde i meg selv som kan hjelpe til å inspirere og motivere andre som vil komme frem.

 

Reklamer

Mitt nye eventyr på ski i marka

Jahangir Akash: Jeg tenkte at jeg skulle ha gått på en kort skitur. Det som jeg ønsket er å gå på ski til Haukåsen/Branntårnet i Østmarka. Så begynte jeg å gå på ski ved Haraløkka. Først gikk jeg til Elvåga-demningen gjennom Ulsrudvann, Nøklevann, Sarabråten. Så kom jeg til Mariholtputten.

Deretter gikk jeg videre til Radarstasjonen. Underveis ba jeg en person om personen kunne ha hjulpet meg til å ta et bilde mens jeg gikk på ski. Nei, det har jeg ikke tid, svarte vedkommende.

Så kom hyggelige Vivian. Den flotte personen var veldig medmenneskelig og fanget noen bilder av meg på mobilkameraet mitt. Hele veien opp til Radarstasjonen traff jeg kun åtte personer.

Da jeg begynte å komme meg ned fra Branntårnet, så jeg et skilt som viser veien til Kroktjern og Lutdalen. Jeg ble da grådig på å få smak av denne stien. To skigåere advarte meg at veien er veldig bratt og zigzag. Det er sant. Så måtte jeg ta av skiene. Så gikk jeg til fots på den største brattebakken. Etterpå gikk det bra å kjøre på.

Like før Kroktjern på krysset traff jeg Jan. Så ble det godt selskap hele veien til Haraløkka via Lutvann badeplass, Nøklevann og Ulsrudvann.

Det var en magisk og spennende tur. Skiene mine gikk under trerøtter. Så måtte jeg nyte å falle ned et par ganger. Men det gikk bra. Det var en ubeskrivelig flott skitur.

Tusen takk Jan for turen og det trivelige selskapet.

Gratulerer alle mødre i hele kloden med dagen. Jeg savner min mor.

En flott historie om min Besseggen-glede!

Jahangir Akash: Besseggen er en fjellrygg. Den ligger inne i Vågå kommune i Oppland fylke i område Jotunheimen. Den flotte fjellryggen står mellom de to vakre vannene, Bessvatnet og Gjende. Vannene gjorde Besseggen vakrere.

Dette er det Norges mest populære turmålet. Man kan oppleve av en vakker natur, en fantastisk utsikt mot Jotunheimen gjennom denne populære turen. Jo, jeg drømte om å kunne klare å gå på turen. Nå er jeg glad i at jeg klarte å oppfylle min drøm. Turen er jeg fullført den 19. juli 2017. Det var en onsdag. Jeg vil aldri glemme dagen i resten av livet mitt.

Før jeg tenkte på å fullføre Besseggen hadde jeg spent på om tilstand til kroppen min når det gjelder å gå på en lang og krevende tur. Det var mye undersøkelse om turen på nettet som jeg måtte gjort. Så fulgte jeg værvarslinger. Samt jeg begynte å ta kontakt med både Skipper Harald Rune Øvstedal og Gjendesheim Turisthytte. På denne måten samlet jeg informasjon om overnatting, båtbruking, bilparking og om selve turen til Besseggen. I parallelt tenkte jeg å oppleve av Besseggen og hvordan jeg kunne kjøre fra Oslo til Gjendesheim og fra Gjendesheim til Oslo på en dag uten overnatting.

Det var en annen ting som jeg måtte tenkt på forhånd og avgjorde det med min lille familie. Ifølge avgjørelsen vår i familien ble sønnen med sin mamma på jobb mens jeg var ansvarlig for å passe på ham når sønnen og jeg er på ferie.

Så var jeg full forbered på å nå Besseggen psykisk. Likevel ble jeg spent på å nå drømmen min. Det var mye sommerfugl i magen min. Jeg sendte en e-post til Harald med en forespørsel om å booke en billett fra Memurubu til Gjendesheim på siste båt på onsdag. Så kom en hyggelig tilbakemelding fra Harald. «Vi tar ikke reservasjon over epost, men du kan kjøpe billett om bord. De som har forhåndskjøpt på nett har førsteprioritet, alle som er på Memurubu før kl.1755 kommer hjem til Gjendesheim. Velkommen!», svarte Harald.

Meldingen har gitt meg et klart signal var at hvis jeg kunne kommet før kl. 17:55 til Gjendebåten ved Memurubu, får jeg plass på båten å komme til Gjendesheim. Jeg ringte også til Gjendesheim Turisthytte og snakket med Trygve. Jeg fikk informasjon om parkering og overnatting. Dersom jeg ikke kunne komme tilbake til Oslo på samme dag, måtte jeg overnatte. Så ønsket jeg å booke en overnattingsmulighet hos Gjendesheim Turisthytte. Men jeg fikk opplysning om at hvis jeg kommer innen kl. 21:00 på hvilken dag som helst, kunne vært ikke noe problem å få plass.

På en ennen dag ringte jeg til Gjendesheim Turisthytte for å høre om parkeringsmulighet. Hvis man ikke overnatte på hytta kan man få lov til å parkere bilen ved hytta mens man går på Besseggen, spurte jeg? Nei, det man får ikke lov dersom man ikke overnatte på hytta, men man kan parkere bil ved Gjendesheim kiosken, fikk jeg svar fra hytta. Jeg har fått alt å vite om de praktiske ting jeg trenger før jeg tar turen til Besseggen. Så planlagt jeg å nå Besseggen.

Jeg pakket inn min tursekk. Tursekken var fylt av varmeklær, håndkle, regnklær, badebukse, ekstra sokker, sko, vannflaske, turmat. Den veide ca. åtte kilo. På tirsdag, 18.07.2017, prøvde jeg å legge meg kl. 19:30 rett etter Dagsrevyen slik at jeg kunne våknet opp tidlig på onsdagen. Jeg satt opp ringeklokke. Men ringeklokken var dessverre slått av. Det var min egen feil. Jeg ville våknet opp kl. 01:30. Men da jeg våknet opp ble det klokka 03:30. Jeg gjorde meg klar for å begynne å kjøre mot Vågå.

Det var klokka nesten 04:00. Jeg begynte å kjøre mot Gjendesheim for å oppleve en herlig tur til Besseggen over Jotunheimen. Da klokka var nærmere seg 07:30 kom jeg på Gjendesheimveien hvor noen folk var stående og stoppet bilen min. Vil du ha dagsparkering? Jeg ble spurt om. Ja, det vil jeg, svarte jeg. Da må du betale 120 kr for parkeringsavgift, sa en av dem. Jeg betalte parkeringsavgift. Så de viste meg plassen hvor jeg kunne parkere bilen. Etter at jeg parkerte bilen på en viss plass, tok jeg sekken min på ryggen. Så ville jeg få en oversikt over Besseggen om at hvilken vei kunne vært bedre å gå? Jeg spurte en parkeringsvakt om det jeg lurte på. Om et kvarter kjører båten fra Gjendesheim til Memurubu, så må du løpe hvis du vil ta båten først til Memurubu, ba vakten. De fleste tar først båten og går på Besseggen fra Memurubu, forklarte vakten. Tusen takk for opplysningene, sa jeg.

Så løp jeg mot båten. Men før jeg rakk å ta båten, kjørte båten mot Memurubu. Jeg kom inn på Gjendesheim-butikk. Der traff jeg en hyggelig medarbeider. Jeg spurte henne om hvor er veien til Besseggen å gå. Den flotte medarbeideren viste meg stien med et smil. Jeg takket henne for veivisningen.

Nå var klokka 08:00. Jeg begynte å gå. På starten av turen begynte jeg å ta bilde av naturen som kun er vakkert! Jeg ble gårdigere og grådigere på den flotte naturen mens jeg gikk oppover. Etter en stund traff jeg en belgisk familie på 4. Den hyggelige familien ble kjent med meg på en kort stund. Vi hjalp hverandre til å ta bilde av oss. Underveis kom jeg til å bli kjent med en norsk familie som er fra Lillestrøm. Det var veldig hyggelig å treffe både den belgiske familien og den norske familien.

Jeg kom til den første utfordringen å klatre. Det er en kjetting som man kan bruke å komme opp. Dette var et fint tiltak. Jeg kom opp, og veien blir det flatere og breddere. Samtidig ble det luftigere. Utsiktnene rundt fjellene ble det finere og vakrere. Selv om det var flott solvær, ble det luft oppe. Det spilte ingen rolle for meg fordi jeg hadde kledd meg på godt.

Det var vidunderlige utsikter på alle kanter over den vakre Jotunheimen.  Før jeg nådde halvparten av den hele turen, fikk jeg oppleve av den store varden på Veslfjellet. Derfra nøt jeg en sjarmerende utsikt og en fascinerende natur. Denne typer opplevelse var på alle kanter fra toppen av varden. Fra toppen kan man se den lange veien fra Gjendesheim til Beitostølen. Jeg bærte en stein til toppen av varden og lå den der på varden. Her traff jeg et ektepar. Jeg fikk et hyggelig selskap av ekteparet til den bratte nedbakken mot Bessvatnet. Så ble det første skilt som viste at halvparten av turen er fullført. Ja, jeg gikk 7 kilometer.  Nå var det tid for å spise. Jeg ble sulten. Samt kroppen min begynte å kjenne på.

Nå var jeg på Bandet. Her er det en flott plass å nyte naturen. Til høyre side er det fantastiske Bessvatnet og til venstre står det vakre Gjendevannet. Åh, hvor flotte de vannene er! Etter en lang pause, spise opp matpakken og en glede av naturopplevelsen, begynte jeg å gå videre. Så traff jeg en liten sti som er fylt av snø. Det er alltid gøy å gå på snø, og jeg er glad i dette.

Da veien er gått 10 kilometer, møtt jeg det andre skilt ved et lite vann. Jeg var fotsatt fram. Da jeg kom 12 kilometer, traff jeg det tredje skilt som er bevisst på at jeg er gått 12 kilometer. Herfra så jeg Memurubu. Føttene mine var fortsatt å gå. Klokka ble nærmere seg 14:00. Gjendebåtens skulle kjøre fra Memurubu kl. 14:50 mot Gjendesheim. Så måtte jeg løpt for å rekke båten. Da jeg gikk ned på siste delen av turen, følte jeg meg vond et av knærne mine til høre foten.

Nedover veien til Memurubu var utfordrende, og skoene sklidde mye. Veien var en blanding av små stein og grus. Jeg løp, løp og løp selv om føttene mine var slitne. Da jeg kom til Memurubu, ble klokka 14:42. Heldigvis rakk jeg båten til slutt. Det var en fantastisk båttur til Gjendesheim.

Etter at jeg kom ut av båten ved kaia på Gjendesheim, traff jeg Harald. Det var et ønse å bli kjent med den trivelige mannen. Så ønsket mitt var oppfylt. Jeg pratet med den flotte karen, og fikk lov til å ta et bilde med ham.

Til slutt kom jeg til parkeringsplassen. Jeg skiftet klærne og skoene mine. Så drakk jeg opp vannflasken min. Så begynte jeg å kjøre til hjem. Da klokka var 20.21 ankom jeg hjem.

Nå drømmer jeg om å oppleve av Preikestolen og Kjerag. Jeg skulle vært der i løpet av uke 31, derfor booket jeg overnattingsplass på Lysefjorbotn Turisthytte. Men det ville være regn i Lysefjordområdet, meldte YR. Nettopp sendte jeg derfor melding til Turisthytta om å kansellere bookingen. Håper at jeg kan nå Preikestolen og Kjerag neste sommer.

Jo, jeg må avslutte turhistorien om Besseggen. Det er jeg i tvil om at hvor mange kilometer Besseggen-turen (fra Gjendesheim til Memurubu) egentlig er? Er det Besseggen 14, 15, 16, 17 kilometer eller hva?

Besseggen er en tur som er ubeskrivelig å forklare følelsen av denne turen. Når jeg opplevde det blåe Bessvetanet og det grønne Gjendevannet, ble jeg grådig på å være litt lengre der oppe på Bandet. Det var en flott og vakker tur til Besseggen. Det er bratt, men ikke umulig å klatre på Besseggen-turen. Jeg anbefaler alle å oppleve av Besseggen som liker å gå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skøytemoro sammen med sønnen!

Jahangir Akash: Dersom man låner skøyteutstyr 8 ganger på Valle Hovin, må man betale 360 kroner. Hvis man kjøper billigst skøyteutstyr kan man bruke dem hundrevis ganger.

Her er det mitt argument for å eie egne utstyr enn å låne. Jo, naturen er gratis å nyte. Men dessverre er inngang til skøytebane eller fotballlag ikke gratis. I tillegg må man bruke penger til å kjøpe eller låne utstyr. Derfor er det viktig å jobbe, betale skatt for å være fornøyd med eget liv og egen glede til å være selvhjulpende.

Så mener jeg at «Å ikke kunne språk og uten jobb er det ingen integrering i et nytt samfunn». Dette er min påstand, men ikke et tema å skrive om her på sosialemedie. I dag vil jeg snakke med dere om min nye glede av å lære å gå på skøyte. For første gang i livet mitt var jeg på en skøytetur sammen med min sønn. Farhana ble også med oss på Valle Hovin. Det var mye vind og kaldt. Vi kjøpte skøyteutstyr til sønnen vår. Jeg lånte skøyteutstyr for meg. Så kom vi inn på skøytebanen. Det var ikke folksomt, men mange var på skøytetur ikke minst barn og ungdom.

Vi begynte å kose med skøytekunsten. Farhana startet å fotografere. Det er bare gøy og moro på skøytebanen. Da vi kom til Tromsø, lærte jeg å gå på ski sammen med min sønn. Nå lærer vi å gå på skøyte. Kanskje blir det slalåm-opplæring på neste steg dersom familiensøkomomien vil bli tilfredstillende. Min integreringsglede begynte å snu fra ski til skøyte.

Neida, jeg vil nyte både skiglede og skøytekos. Både å gå ski og skøyte er det gøy. Man bør forstå den praktiske utfordringen til en god integrering av en utlending i samfunnet.

 

Sinnet mitt er glad i det lange og vakre dalsøkket!

Jahangir Akash: Min trivelige tidligere sjef anbefalte meg om å ta en tur til Høgevarde. Vi kom til Norefjell Ski & Spa den 10. juli 2016. Fra dag en tenker jeg på å ta en tur til Høgevarde. Men det er ikke lett å fullføre turen på grunn av værmelding om torden og lyn. I tillegg var det regnet både på mandag og tirsdag.  Likevel prøvde jeg å ta turen på tirsdag. Men det lyktes ikke. Jeg måtte snu etter at jeg gikk tre kilometer. Så bestemte jeg meg om å ta turen for enhver pris. Det var på osndag. Formiddagen var det regnet. Jeg var klar for å ta turen etter at jeg sto opp. Men regnet var en hindring. Da klokka passerte 12:30, ble sol dukket opp. Det var ikke helt klar himmel. Men jeg tenkte at det er en mulighet til å begynne å gå på tur ut i naturen, mens regnet tok en pause. Hovedmålet mitt var å nå toppen av Høgevarde. Jeg har prøvd å få selskap av andre dersom noen tar turen. Så snakket jeg med en jente i resepsjon av Norefjell Ski & Spa om at hvis noen vil ta den turen jeg ønsker å bli med på turen. Det var ingen som skulle ta turen. På onsdag, i går, møtte jeg den hyggelige jenta i resepsjon igjen. «Vi har vært på Høgevarde. Det var kaldt, blåste mye, og vi brukte syv timer på turen», sier resepsjonsjenta. Jeg ble forbauset! Denne beskjeden har gitt meg en inspirasjon til å fullføre turen. Jeg er motivert til å ta turen. Det var klokka 12:46. Jeg begynte å gå mot toppen av Høgevarde.

Så ankom jeg til en gapahuk ved Kjærleikshaugen. Der traff jeg noen som sitter på benkene og prater hverandre. Jeg hilste på dem, og begynte å prate med dem. Til slutt spurte jeg dem om de skulle gå på Høgevarde. «Nei, vi tenker ikke på den turen», sier gjengen. Derfra så jeg at noen gikk mot toppen av Høgevarde. Så ble jeg inspirert av dem til å fortsette fram. Jeg kom til en flott bro. Så fikk jeg oppleve et velkomst regn. Jeg trodde at regnet skulle stoppet etterhvert. Men dessverre var det ustoppende regn. Jeg måtte bli «unorsk». Det var så kraftig regn. Jeg måtte ta paraplyen ut av sekken. I de siste årene etter at jeg kom til Norge (mai 2011) har jeg aldri sett at noen går på fjelltur med paraply uansett værforhold. Nå så jeg at noen kom tilbake fra fjellet til ned. Jeg spurte de om det hadde vært på toppen. «Nei, det er umulig å gå på en lang tur i regnvær», sier de. Dette er ikke bra for å få motivasjonen min opp til å nå turen.

Øynene mine rakk at tre personer fortsatt å gå fram. De er min inspirasjon. Så fortsetter jeg. Det er skikkelig kraftig regn. Jeg tenker bare på om torden og lyn. Det er ikke lurt å gå på fjelltur i torden- og regnvær. Likevel pågår en stahet for å nå toppen av Høgevarde. Det er flott terreng. Så ser jeg en foss. Fossen gjør naturen vakre. Fossen kommer fra en elv. Elven er en samling av mange fine bekker. Ved elven er det et vakkert terreng. Det en en sti som er blått. Av og til må man hoppe over myra. Selvfølgelig møter man stående vann. To kvinner snudde som er foran meg. De har en hund med seg. Hvorfor kommer dere tilbake, hadde dere vært på toppen, spurte jeg kvinnene? «Nei, det er ikke mulig å gå på tur det kraftige regnværet, og det kan være torden, lyn og tåke», svarte de to hyggelige kvinnene.

Inspirasjonen min er blitt ødelagt en gang til. Så kom jeg til en vidde (Ikke Hardangervidda eller Finnmarksvidda). Herfra er det ikke så lang til Storleinåsen. Jeg fortsetter. Og jeg ser fram at en person fortsetter å gå fram. Min siste inspirasjon er denne personen. Denne personen går raskere en meg. Av og til blir personen forsvunnet. Så tar jeg fart på beina. Jeg kom til en annen vidde. Nå begynner å låse. Hva skjer med himmelen i dag? Det regner og regner. Alle klærne mine er våt. Fjellskoene mine er fult av vann. Uansett blir jeg stadig glad i turen min. Når jeg var inne i et langt og vakkert dalsøkk, ble jeg utrolig glad i det. Min sjel og mitt glade sinn var fult av glede. Og jeg glemte at kroppen min begynte å forstå at kroppen trenger å være hvile.

Jeg kom allerede seks kilometer. Nå må jeg skifte klær. Nettopp skiftet jeg klær. Men de tørke klærne er blitt våt på to/tre minutter. Jeg er sulten også. Det er mye mat og frukt inne i sekken min. Hvis jeg begynner å åpne sekken for å mate meg, blir jeg kanskje frys. Jeg spiste to bananer. Selv om uten mat og drikke duger helten ikke, er det nok å være fornøyd med to bananer nå. Den personen som er foran meg, rakk jeg ikke mer å se personen. Jeg tenker at det kanske er lurt å snu nå. Nei, det er bare tre kilometer til. Så fortsetter jeg å gå. Men kroppen min begynner å forstå at jeg ikke kan gå lang i regnvær. Likevel fortsetter jeg. Plutselig ser jeg at en person kom tilbake fra Høgevarde. Er det samme personen går foran meg, lurer jeg? Da kom personen foran meg hilste jeg på den høye mannen. Jeg spurte han om han har vært på toppen? «Nei, jeg har vært på toppen av Høgevarde flere ganger. Nå orker jeg ikke å nå toppen i regnvær», sier personen. Hvor er det toppen, spurte jeg? Det er to kilometer herfra, og etter det fjellet vi ser kan du se på toppen, sier mannen. Ønsket mitt er ikke nå da denne gangen, sier jeg. Kan du bli med meg til toppen, spurte jeg? Det er ikke så lang herfra il toppen, sier den smilende mannen. Hvis du ikke bli med meg, vil jeg ikke gå fram alene, jeg må snu og ble med deg på retur, sier jeg.

Vi står og prater i regn på en liten stund og blir kjent med hverandre. Den ukjente personen blir snill mot meg. Så begynner jeg og Terje Thorstensen å gå mot toppen. Da vi rakk Høgevarde DNT-hytte, som er bygd i 1893, ser vi at to personer sitter og koser seg utenfor hytta. Vi hilser på hverandre. Toppen ligger litt oppe fra hytta. Det står snø på fjellveggen ved hytta. Regnet er stoppet nå. Vi går til toppen. Så kom vi tilbake til hytta. Vi får hjemmelagde solbolle fra de andre to personene. Det er fint å prate med dem. Terje serverer meg brunost og brødskive. Jeg liker godt brunost og brødskive.

Det er fjell, fjord rundt DNT-hytta. Høgevarde ligger på 1459 moh.  Etter at jeg flyttet fra Tromsø til Oslo den 1. januar 2015, har jeg ikke fått frisk fjelluft. Jeg er kjempefornøyd med den turen. Så fikk jeg flotte naturopplevelser. Etter at spise-og hvilepause er ferdig, begynte vi å komme tilbake. Kanskje kom vi to kilometer fra Høgevarde-toppen. Så så vi at et reinsdyr løp mot oss. Det var ikke en reinsdyr-flokk, bare et reinsdyr som løp så fort. Jeg har aldri opplevd at et reinsdyr kommer så nært til mennesker. Det er en herlig opplevelse av et reinsdyr. Da vi kom tilbake på det lange terrenget av turen, fulgte to fjellnipper etter oss. Det var en variert og fascinerende naturopplevelse. Jeg fikk oppleve et nydelig og kraftig regn hele veien på oppturen fra Norefjell Ski & Spa til toppen av Høgevarde. Men nedturen var uten regn. På den spennende turen fikk jeg oppleve av reinsdyr, fjellnippe, rype, skogstjerne, mange flotte vann/tjern, de stabile tåke, fine bekker, en fantastisk elv og ikke minst en herlig, vakker, vidunderlig, fantastisk og fascinerende natur. Jeg brukte totalt fem timer og 37 minutter på den vakre turen, inkludert foto- og matpause. Jeg begynte å gå på turen kl. 12:46, og kom tilbake kl. 18:23.

På veien avtalte vi å bli kjent med hverandres familie. Så samlet vi i resepsjon av Norefjell Ski & Spa, kl. 21:00. Det var et nydelig kveldsselskap. Ja, det er kjempehyggelig å hilse på alle i Thorstensens familie. Tusen takk, Terje for den herlige turen og det familie selskapet. Dette er en god anbefaling om å ta Høgevarde-toppturen. Tusen takk, snille Jannicke!

 

 

 

 

En av de beste turene mine var på Tonekollen

I dag ønsket jeg egentlig å ta gutten på en tur i Nordmarka. Like før klokka 10:00 våknet jeg. Men plutselig ble endret tanken på grunn av gutten måtte gå på biblioteket sammen med sin mamma. Så fløt navn av Tonekollen i sinnet mitt. Det var flott at jeg klarte meg å bestemme for å ta Tonekollenturen i dag. En gang prøvde jeg å nå den toppen. Men det mislyktes på grunn av dårlig orientering om turen. Selv om jeg gikk fra Bysetermåsen til Tonevannet via Vangen på den gangen, måtte jeg snu. Det var to grunner til å snu hjem. Den ene grunn var ingen skilting på stier. Den andre grunn var det begynte å bli mørkt. Det finnes mye turbeskrivelse. Men jeg er ikke helt fornøyd med de fleste turbeskrivelsene. Hvorfor? Fordi det ikke står en god forklaring i detaljert på at hvordan man kan ta turen. Som for eksempel finner jeg ikke en forståelig turbeskrivelse om Tonekollen-turen. Alle turbeskrivelser som jeg har lest står ingenting om at etter Tonevannet hvordan man kan gå til Tonekollen. Jeg vil beskrive om hvordan man kan ta den flotte turen på en slik følgende måte. Hvis man tar den turen fra Oslo, bør du kjøre til Bysetermåsen. Der er står parkeringsmulighet. Eller kan man ta buss 550 (Oslo-Enebakk-Lillestrøm). Turen begynner fra parkeringsplassen på Bysetermåsen. Herfra en kan velge alternativ vei, enten å ta bilveien eller sti til Vangen. Etter Vangen skistue tar du til venstre. Så krysser du Pølseberget. Etterpå treffer du Tonevannet. Følg stien til høyre ved vannet. Det er en slik liten elv. Her får du en liten bru, så er det ikke noe utfordring å krysse elven. Deretter får du se mange skilt på et tre. Ta stien videre mot Flateby. Først treffer du Mosjøen. Det er et flott og vakker vann. Du fortsetter ved vannet. Etter en stund kommer en bratt stigning mot Tonekollen. Så får du se Naturreservat-skilt. Dette er et lite skilt. Etter dette skilt tar venstrestien selv om stien ikke er godt synlig. Følg etter den lange terrengen. Til slutt kommer du å se to stier. En går rett fram, og annen går til høyre side. Tar den høyre stien! Så kommer du helt inne i skogen. Fortsett å følge stien! Det kommer den bratteste veien. Den følger du helt til toppen. Så er du på toppen av Tonekollen. Det fantastiske området er vernet som naturreservat. Tonekollen toppen er 368 meter høyt. Herfra opplever du kanskje Østmarkas beste utsikt.

Mine opplevelser gjennom turen: Det var et dramatisk værforhold. Jeg fikk oppleve både regn, sol, blå himmel, vann, våt, gjørme, forskjellige trær, blomster og ikke minst treffe hyggelige nordmenn. Fra Bysetermåsen til Vangen var det helt fint å gå uten å spørre noen om hvordan jeg kan ta en tur til Tonekollen. Jeg begynte å spørre turgåere om hvordan jeg nå Tonekollen-toppen! En person som var inne på Vangen-stue, viste meg Østmarkaskart, og sa at jeg kan gå dit gjennom Pølseberget. Da jeg gikk halvparten av Pølseberget, traff jeg en kvinne som gikk mot Vangen. Så spurte jeg kvinnen om hun kan hjelpe meg til å orientere på å gå til toppen av Tonekollen. Det var en som jeg traff før på en tur til Grønlihytte. Den hyggelige kvinnen forklarte meg om hvordan jeg kan gå dit. I dag traff jeg ikke mange i skogen særlig fra Vangen til Tonekollen. Det var totalt seks personer som jeg traff. På slutten av Mosjøen traff jeg tre kvinner. Jeg trodde de var på toppen mens de gikk ned mot Vangen. Jeg hilste på dem. Så fortsetter jeg å gå mot toppen. Det var mye blåveis på begge sider av stien som var vakker ut. Jeg fikk også se elgbæsj på terrenget. Etter naturreservat-skiltet fikk jeg en annerledes opplevelse. Det var en fryktelig og stille følelse inne i hjertet mitt, men ute var det en vakker natur. Så var jeg grådig å nyte den. Da jeg nådde toppen, ble jeg utrolig glad i en flott og vakker utsikt jeg opplevde på toppen. Det var et bål på toppen noen som laget men ikke slukket. Det var en herlig stund på toppen helt alene. Den fredelige og stillende stunden kommer jeg aldri til å glemme som jeg opplevde på Tonekollen-toppen. Da jeg kom ned fra toppen så jeg at tre kvinner laget bål og koste seg ved Mosjøen. Jeg stoppet der og begynte å prate med dem. Det var hyggelig å bli kjent med de tre lærerne. Jeg begynte turen klokka 13:13, og avsluttet turen klokka 16:45.

En fasinerende naturopplevelse!

 

Av Jahangir Akash
Vi har hatt et herlig vær her i Nord. Turglade mennesker kan ikke sette seg hjemme når det er flotte værforhold. Så jeg var ute i naturen den 11. oktober 2014. Denne gangen traff jeg Middagsfjellet. Det var en helt ensom tur. Jeg begynte å gå mot toppen ved siden av Storvatnet oppe fra Grøtfjord. Den dagen møtte jeg mange utfordringer da jeg skulle klatre. Det var en fin opplevelse. Jeg fant ingen sti hele veien mot oppover. Sporadisk møtt jeg is på veien både oppover og nedover. Derfor måtte jeg ta en snarvei. Etter den turen bestemte jeg meg for å ta en tur enten til Brosmetinden eller Tromtinden. Derfor sto jeg opp klokka syv om morgenen 12. oktober, og spiste frokost. Jeg tok med mat og vann i sekken min. Selvfølgelig tok jeg med meg varme klær. Den største utfordringen var å kjøre bil til Rekvikeidet uten å ha piggdekk på bilen min. Veien var litt glatt. Så jeg kjørte forsiktig. Det gikk bra da jeg kjørte til Rekvikeidet. Først gikk jeg på tur til Brosmetinden. På toppen traff jeg et ektepar. Da jeg gikk mot toppen, hørte jeg noen lyder av skudd. Kanskje noen jakt på ryper, trodde jeg. På toppen av Brosmetinden traff jeg et hyggelig ektepar. Mannen tok noen bilder av meg. Jeg tok også noen bilder av dem. Det var nydelig utsikt til alle kanter fra toppen av Brosmetinden. Det store havet åpnet sitt hjerte. Over hodet mitt var en vennlig og rolig himmel. Ei måne smilte også. Månen var så vakker. Hele tida smilte den strålende sola. Oppe på fjellene så jeg at den nye snøen som malte toppene av fjellene. Det var samme maling også på hovedveien fra Tromsø til Tromvik. Over havet var det mange skyer. De hvite skyene så pene ut. Det var nesten ingen vind. Jeg gikk ikke på stien til toppen. Derfor støtte jeg på myr og lyng. Av og til sank føttene mine helt ned og ble våte. Etter Brosmetinden kom jeg tilbake til Rekvikvatnet. Så jeg parkerte bilen der på parkeringsplassen. Deretter begynte jeg å gå mot toppen av Tromtinden. Det sto et par biler parkert på parkeringsplassen. Da jeg gikk på kanten av Rekvikvatnet så jeg at noen gikk mot toppen. Så ensomhetsfølelsen min forsvant. Jeg gikk forbi denførste gjengen som var tre i lag pluss en hund. Etterpå nådde jeg den andre gjengen som var to i lag med en liten hund. Den gangen bestemte jeg meg for å gå i lag med dem, fordi jeg kjente ingenting om turen fra før. Det var ei russisk og ei finsk dame. En av dem hadde høydeskrekk. Imidlertid var det et fantastisk selskap opp til toppen. Derfra måtte jeg komme ned så fort som mulig på grunn av at jeg skulle hente sønnen min fra et bursdags selskap. Det var en nydelig natur- og utsiktopplevelse fra toppen av Tromtinden. Da jeg var på toppen av Brosmetinden trodde jeg at den var den flotteste utsikten som jeg noensinne hadde opplevd. Men det tok ikke så lang tid å skifte mening. Da jeg gikk på toppen av Tromtinden tenkte jeg at den toppen er den beste toppen som jeg har opplevd i mitt Tromsøsliv. Da jeg kjørte tilbake fikk jeg en overraskelse like etter Grøtfjorden. Selv om jeg kjørte i 60-fart mens det var 80-fartsgrensesone, akte bilen avgårde. Heldigvis gikk det bra. Det kom ingen bil mot meg, men noen folk og biler sto ved siden av veien. Åh, min Gud! Jeg var så heldig at det ikke skjedde noe da. Jeg er takknemlig overfor Gud. Imidlertid opplevde jeg i dag en super sol, en humørfull himmel, et hjertelig hav, en minneverdig måne, mange fasinerende fjell, et vakkert vann, mange hyggelige turgåere som jeg traff og selvfølgelig den vennlige, flotte, fantastiske og fasinerende naturen. Når man får en slik opplevelse på tur en herlig solfylt dag, har man lov til å være stolt av naturopplevelsen.