Skøytemoro sammen med sønnen!

Jahangir Akash: Dersom man låner skøyteutstyr 8 ganger på Valle Hovin, må man betale 360 kroner. Hvis man kjøper billigst skøyteutstyr kan man bruke dem hundrevis ganger.

Her er det mitt argument for å eie egne utstyr enn å låne. Jo, naturen er gratis å nyte. Men dessverre er inngang til skøytebane eller fotballlag ikke gratis. I tillegg må man bruke penger til å kjøpe eller låne utstyr. Derfor er det viktig å jobbe, betale skatt for å være fornøyd med eget liv og egen glede til å være selvhjulpende.

Så mener jeg at «Å ikke kunne språk og uten jobb er det ingen integrering i et nytt samfunn». Dette er min påstand, men ikke et tema å skrive om her på sosialemedie. I dag vil jeg snakke med dere om min nye glede av å lære å gå på skøyte. For første gang i livet mitt var jeg på en skøytetur sammen med min sønn. Farhana ble også med oss på Valle Hovin. Det var mye vind og kaldt. Vi kjøpte skøyteutstyr til sønnen vår. Jeg lånte skøyteutstyr for meg. Så kom vi inn på skøytebanen. Det var ikke folksomt, men mange var på skøytetur ikke minst barn og ungdom.

Vi begynte å kose med skøytekunsten. Farhana startet å fotografere. Det er bare gøy og moro på skøytebanen. Da vi kom til Tromsø, lærte jeg å gå på ski sammen med min sønn. Nå lærer vi å gå på skøyte. Kanskje blir det slalåm-opplæring på neste steg dersom familiensøkomomien vil bli tilfredstillende. Min integreringsglede begynte å snu fra ski til skøyte.

Neida, jeg vil nyte både skiglede og skøytekos. Både å gå ski og skøyte er det gøy. Man bør forstå den praktiske utfordringen til en god integrering av en utlending i samfunnet.

 

Sinnet mitt er glad i det lange og vakre dalsøkket!

Jahangir Akash: Min trivelige tidligere sjef anbefalte meg om å ta en tur til Høgevarde. Vi kom til Norefjell Ski & Spa den 10. juli 2016. Fra dag en tenker jeg på å ta en tur til Høgevarde. Men det er ikke lett å fullføre turen på grunn av værmelding om torden og lyn. I tillegg var det regnet både på mandag og tirsdag.  Likevel prøvde jeg å ta turen på tirsdag. Men det lyktes ikke. Jeg måtte snu etter at jeg gikk tre kilometer. Så bestemte jeg meg om å ta turen for enhver pris. Det var på osndag. Formiddagen var det regnet. Jeg var klar for å ta turen etter at jeg sto opp. Men regnet var en hindring. Da klokka passerte 12:30, ble sol dukket opp. Det var ikke helt klar himmel. Men jeg tenkte at det er en mulighet til å begynne å gå på tur ut i naturen, mens regnet tok en pause. Hovedmålet mitt var å nå toppen av Høgevarde. Jeg har prøvd å få selskap av andre dersom noen tar turen. Så snakket jeg med en jente i resepsjon av Norefjell Ski & Spa om at hvis noen vil ta den turen jeg ønsker å bli med på turen. Det var ingen som skulle ta turen. På onsdag, i går, møtte jeg den hyggelige jenta i resepsjon igjen. «Vi har vært på Høgevarde. Det var kaldt, blåste mye, og vi brukte syv timer på turen», sier resepsjonsjenta. Jeg ble forbauset! Denne beskjeden har gitt meg en inspirasjon til å fullføre turen. Jeg er motivert til å ta turen. Det var klokka 12:46. Jeg begynte å gå mot toppen av Høgevarde.

Så ankom jeg til en gapahuk ved Kjærleikshaugen. Der traff jeg noen som sitter på benkene og prater hverandre. Jeg hilste på dem, og begynte å prate med dem. Til slutt spurte jeg dem om de skulle gå på Høgevarde. «Nei, vi tenker ikke på den turen», sier gjengen. Derfra så jeg at noen gikk mot toppen av Høgevarde. Så ble jeg inspirert av dem til å fortsette fram. Jeg kom til en flott bro. Så fikk jeg oppleve et velkomst regn. Jeg trodde at regnet skulle stoppet etterhvert. Men dessverre var det ustoppende regn. Jeg måtte bli «unorsk». Det var så kraftig regn. Jeg måtte ta paraplyen ut av sekken. I de siste årene etter at jeg kom til Norge (mai 2011) har jeg aldri sett at noen går på fjelltur med paraply uansett værforhold. Nå så jeg at noen kom tilbake fra fjellet til ned. Jeg spurte de om det hadde vært på toppen. «Nei, det er umulig å gå på en lang tur i regnvær», sier de. Dette er ikke bra for å få motivasjonen min opp til å nå turen.

Øynene mine rakk at tre personer fortsatt å gå fram. De er min inspirasjon. Så fortsetter jeg. Det er skikkelig kraftig regn. Jeg tenker bare på om torden og lyn. Det er ikke lurt å gå på fjelltur i torden- og regnvær. Likevel pågår en stahet for å nå toppen av Høgevarde. Det er flott terreng. Så ser jeg en foss. Fossen gjør naturen vakre. Fossen kommer fra en elv. Elven er en samling av mange fine bekker. Ved elven er det et vakkert terreng. Det en en sti som er blått. Av og til må man hoppe over myra. Selvfølgelig møter man stående vann. To kvinner snudde som er foran meg. De har en hund med seg. Hvorfor kommer dere tilbake, hadde dere vært på toppen, spurte jeg kvinnene? «Nei, det er ikke mulig å gå på tur det kraftige regnværet, og det kan være torden, lyn og tåke», svarte de to hyggelige kvinnene.

Inspirasjonen min er blitt ødelagt en gang til. Så kom jeg til en vidde (Ikke Hardangervidda eller Finnmarksvidda). Herfra er det ikke så lang til Storleinåsen. Jeg fortsetter. Og jeg ser fram at en person fortsetter å gå fram. Min siste inspirasjon er denne personen. Denne personen går raskere en meg. Av og til blir personen forsvunnet. Så tar jeg fart på beina. Jeg kom til en annen vidde. Nå begynner å låse. Hva skjer med himmelen i dag? Det regner og regner. Alle klærne mine er våt. Fjellskoene mine er fult av vann. Uansett blir jeg stadig glad i turen min. Når jeg var inne i et langt og vakkert dalsøkk, ble jeg utrolig glad i det. Min sjel og mitt glade sinn var fult av glede. Og jeg glemte at kroppen min begynte å forstå at kroppen trenger å være hvile.

Jeg kom allerede seks kilometer. Nå må jeg skifte klær. Nettopp skiftet jeg klær. Men de tørke klærne er blitt våt på to/tre minutter. Jeg er sulten også. Det er mye mat og frukt inne i sekken min. Hvis jeg begynner å åpne sekken for å mate meg, blir jeg kanskje frys. Jeg spiste to bananer. Selv om uten mat og drikke duger helten ikke, er det nok å være fornøyd med to bananer nå. Den personen som er foran meg, rakk jeg ikke mer å se personen. Jeg tenker at det kanske er lurt å snu nå. Nei, det er bare tre kilometer til. Så fortsetter jeg å gå. Men kroppen min begynner å forstå at jeg ikke kan gå lang i regnvær. Likevel fortsetter jeg. Plutselig ser jeg at en person kom tilbake fra Høgevarde. Er det samme personen går foran meg, lurer jeg? Da kom personen foran meg hilste jeg på den høye mannen. Jeg spurte han om han har vært på toppen? «Nei, jeg har vært på toppen av Høgevarde flere ganger. Nå orker jeg ikke å nå toppen i regnvær», sier personen. Hvor er det toppen, spurte jeg? Det er to kilometer herfra, og etter det fjellet vi ser kan du se på toppen, sier mannen. Ønsket mitt er ikke nå da denne gangen, sier jeg. Kan du bli med meg til toppen, spurte jeg? Det er ikke så lang herfra il toppen, sier den smilende mannen. Hvis du ikke bli med meg, vil jeg ikke gå fram alene, jeg må snu og ble med deg på retur, sier jeg.

Vi står og prater i regn på en liten stund og blir kjent med hverandre. Den ukjente personen blir snill mot meg. Så begynner jeg og Terje Thorstensen å gå mot toppen. Da vi rakk Høgevarde DNT-hytte, som er bygd i 1893, ser vi at to personer sitter og koser seg utenfor hytta. Vi hilser på hverandre. Toppen ligger litt oppe fra hytta. Det står snø på fjellveggen ved hytta. Regnet er stoppet nå. Vi går til toppen. Så kom vi tilbake til hytta. Vi får hjemmelagde solbolle fra de andre to personene. Det er fint å prate med dem. Terje serverer meg brunost og brødskive. Jeg liker godt brunost og brødskive.

Det er fjell, fjord rundt DNT-hytta. Høgevarde ligger på 1459 moh.  Etter at jeg flyttet fra Tromsø til Oslo den 1. januar 2015, har jeg ikke fått frisk fjelluft. Jeg er kjempefornøyd med den turen. Så fikk jeg flotte naturopplevelser. Etter at spise-og hvilepause er ferdig, begynte vi å komme tilbake. Kanskje kom vi to kilometer fra Høgevarde-toppen. Så så vi at et reinsdyr løp mot oss. Det var ikke en reinsdyr-flokk, bare et reinsdyr som løp så fort. Jeg har aldri opplevd at et reinsdyr kommer så nært til mennesker. Det er en herlig opplevelse av et reinsdyr. Da vi kom tilbake på det lange terrenget av turen, fulgte to fjellnipper etter oss. Det var en variert og fascinerende naturopplevelse. Jeg fikk oppleve et nydelig og kraftig regn hele veien på oppturen fra Norefjell Ski & Spa til toppen av Høgevarde. Men nedturen var uten regn. På den spennende turen fikk jeg oppleve av reinsdyr, fjellnippe, rype, skogstjerne, mange flotte vann/tjern, de stabile tåke, fine bekker, en fantastisk elv og ikke minst en herlig, vakker, vidunderlig, fantastisk og fascinerende natur. Jeg brukte totalt fem timer og 37 minutter på den vakre turen, inkludert foto- og matpause. Jeg begynte å gå på turen kl. 12:46, og kom tilbake kl. 18:23.

På veien avtalte vi å bli kjent med hverandres familie. Så samlet vi i resepsjon av Norefjell Ski & Spa, kl. 21:00. Det var et nydelig kveldsselskap. Ja, det er kjempehyggelig å hilse på alle i Thorstensens familie. Tusen takk, Terje for den herlige turen og det familie selskapet. Dette er en god anbefaling om å ta Høgevarde-toppturen. Tusen takk, snille Jannicke!

 

 

 

 

En av de beste turene mine var på Tonekollen

I dag ønsket jeg egentlig å ta gutten på en tur i Nordmarka. Like før klokka 10:00 våknet jeg. Men plutselig ble endret tanken på grunn av gutten måtte gå på biblioteket sammen med sin mamma. Så fløt navn av Tonekollen i sinnet mitt. Det var flott at jeg klarte meg å bestemme for å ta Tonekollenturen i dag. En gang prøvde jeg å nå den toppen. Men det mislyktes på grunn av dårlig orientering om turen. Selv om jeg gikk fra Bysetermåsen til Tonevannet via Vangen på den gangen, måtte jeg snu. Det var to grunner til å snu hjem. Den ene grunn var ingen skilting på stier. Den andre grunn var det begynte å bli mørkt. Det finnes mye turbeskrivelse. Men jeg er ikke helt fornøyd med de fleste turbeskrivelsene. Hvorfor? Fordi det ikke står en god forklaring i detaljert på at hvordan man kan ta turen. Som for eksempel finner jeg ikke en forståelig turbeskrivelse om Tonekollen-turen. Alle turbeskrivelser som jeg har lest står ingenting om at etter Tonevannet hvordan man kan gå til Tonekollen. Jeg vil beskrive om hvordan man kan ta den flotte turen på en slik følgende måte. Hvis man tar den turen fra Oslo, bør du kjøre til Bysetermåsen. Der er står parkeringsmulighet. Eller kan man ta buss 550 (Oslo-Enebakk-Lillestrøm). Turen begynner fra parkeringsplassen på Bysetermåsen. Herfra en kan velge alternativ vei, enten å ta bilveien eller sti til Vangen. Etter Vangen skistue tar du til venstre. Så krysser du Pølseberget. Etterpå treffer du Tonevannet. Følg stien til høyre ved vannet. Det er en slik liten elv. Her får du en liten bru, så er det ikke noe utfordring å krysse elven. Deretter får du se mange skilt på et tre. Ta stien videre mot Flateby. Først treffer du Mosjøen. Det er et flott og vakker vann. Du fortsetter ved vannet. Etter en stund kommer en bratt stigning mot Tonekollen. Så får du se Naturreservat-skilt. Dette er et lite skilt. Etter dette skilt tar venstrestien selv om stien ikke er godt synlig. Følg etter den lange terrengen. Til slutt kommer du å se to stier. En går rett fram, og annen går til høyre side. Tar den høyre stien! Så kommer du helt inne i skogen. Fortsett å følge stien! Det kommer den bratteste veien. Den følger du helt til toppen. Så er du på toppen av Tonekollen. Det fantastiske området er vernet som naturreservat. Tonekollen toppen er 368 meter høyt. Herfra opplever du kanskje Østmarkas beste utsikt.

Mine opplevelser gjennom turen: Det var et dramatisk værforhold. Jeg fikk oppleve både regn, sol, blå himmel, vann, våt, gjørme, forskjellige trær, blomster og ikke minst treffe hyggelige nordmenn. Fra Bysetermåsen til Vangen var det helt fint å gå uten å spørre noen om hvordan jeg kan ta en tur til Tonekollen. Jeg begynte å spørre turgåere om hvordan jeg nå Tonekollen-toppen! En person som var inne på Vangen-stue, viste meg Østmarkaskart, og sa at jeg kan gå dit gjennom Pølseberget. Da jeg gikk halvparten av Pølseberget, traff jeg en kvinne som gikk mot Vangen. Så spurte jeg kvinnen om hun kan hjelpe meg til å orientere på å gå til toppen av Tonekollen. Det var en som jeg traff før på en tur til Grønlihytte. Den hyggelige kvinnen forklarte meg om hvordan jeg kan gå dit. I dag traff jeg ikke mange i skogen særlig fra Vangen til Tonekollen. Det var totalt seks personer som jeg traff. På slutten av Mosjøen traff jeg tre kvinner. Jeg trodde de var på toppen mens de gikk ned mot Vangen. Jeg hilste på dem. Så fortsetter jeg å gå mot toppen. Det var mye blåveis på begge sider av stien som var vakker ut. Jeg fikk også se elgbæsj på terrenget. Etter naturreservat-skiltet fikk jeg en annerledes opplevelse. Det var en fryktelig og stille følelse inne i hjertet mitt, men ute var det en vakker natur. Så var jeg grådig å nyte den. Da jeg nådde toppen, ble jeg utrolig glad i en flott og vakker utsikt jeg opplevde på toppen. Det var et bål på toppen noen som laget men ikke slukket. Det var en herlig stund på toppen helt alene. Den fredelige og stillende stunden kommer jeg aldri til å glemme som jeg opplevde på Tonekollen-toppen. Da jeg kom ned fra toppen så jeg at tre kvinner laget bål og koste seg ved Mosjøen. Jeg stoppet der og begynte å prate med dem. Det var hyggelig å bli kjent med de tre lærerne. Jeg begynte turen klokka 13:13, og avsluttet turen klokka 16:45.

En fasinerende naturopplevelse!

 

Av Jahangir Akash
Vi har hatt et herlig vær her i Nord. Turglade mennesker kan ikke sette seg hjemme når det er flotte værforhold. Så jeg var ute i naturen den 11. oktober 2014. Denne gangen traff jeg Middagsfjellet. Det var en helt ensom tur. Jeg begynte å gå mot toppen ved siden av Storvatnet oppe fra Grøtfjord. Den dagen møtte jeg mange utfordringer da jeg skulle klatre. Det var en fin opplevelse. Jeg fant ingen sti hele veien mot oppover. Sporadisk møtt jeg is på veien både oppover og nedover. Derfor måtte jeg ta en snarvei. Etter den turen bestemte jeg meg for å ta en tur enten til Brosmetinden eller Tromtinden. Derfor sto jeg opp klokka syv om morgenen 12. oktober, og spiste frokost. Jeg tok med mat og vann i sekken min. Selvfølgelig tok jeg med meg varme klær. Den største utfordringen var å kjøre bil til Rekvikeidet uten å ha piggdekk på bilen min. Veien var litt glatt. Så jeg kjørte forsiktig. Det gikk bra da jeg kjørte til Rekvikeidet. Først gikk jeg på tur til Brosmetinden. På toppen traff jeg et ektepar. Da jeg gikk mot toppen, hørte jeg noen lyder av skudd. Kanskje noen jakt på ryper, trodde jeg. På toppen av Brosmetinden traff jeg et hyggelig ektepar. Mannen tok noen bilder av meg. Jeg tok også noen bilder av dem. Det var nydelig utsikt til alle kanter fra toppen av Brosmetinden. Det store havet åpnet sitt hjerte. Over hodet mitt var en vennlig og rolig himmel. Ei måne smilte også. Månen var så vakker. Hele tida smilte den strålende sola. Oppe på fjellene så jeg at den nye snøen som malte toppene av fjellene. Det var samme maling også på hovedveien fra Tromsø til Tromvik. Over havet var det mange skyer. De hvite skyene så pene ut. Det var nesten ingen vind. Jeg gikk ikke på stien til toppen. Derfor støtte jeg på myr og lyng. Av og til sank føttene mine helt ned og ble våte. Etter Brosmetinden kom jeg tilbake til Rekvikvatnet. Så jeg parkerte bilen der på parkeringsplassen. Deretter begynte jeg å gå mot toppen av Tromtinden. Det sto et par biler parkert på parkeringsplassen. Da jeg gikk på kanten av Rekvikvatnet så jeg at noen gikk mot toppen. Så ensomhetsfølelsen min forsvant. Jeg gikk forbi denførste gjengen som var tre i lag pluss en hund. Etterpå nådde jeg den andre gjengen som var to i lag med en liten hund. Den gangen bestemte jeg meg for å gå i lag med dem, fordi jeg kjente ingenting om turen fra før. Det var ei russisk og ei finsk dame. En av dem hadde høydeskrekk. Imidlertid var det et fantastisk selskap opp til toppen. Derfra måtte jeg komme ned så fort som mulig på grunn av at jeg skulle hente sønnen min fra et bursdags selskap. Det var en nydelig natur- og utsiktopplevelse fra toppen av Tromtinden. Da jeg var på toppen av Brosmetinden trodde jeg at den var den flotteste utsikten som jeg noensinne hadde opplevd. Men det tok ikke så lang tid å skifte mening. Da jeg gikk på toppen av Tromtinden tenkte jeg at den toppen er den beste toppen som jeg har opplevd i mitt Tromsøsliv. Da jeg kjørte tilbake fikk jeg en overraskelse like etter Grøtfjorden. Selv om jeg kjørte i 60-fart mens det var 80-fartsgrensesone, akte bilen avgårde. Heldigvis gikk det bra. Det kom ingen bil mot meg, men noen folk og biler sto ved siden av veien. Åh, min Gud! Jeg var så heldig at det ikke skjedde noe da. Jeg er takknemlig overfor Gud. Imidlertid opplevde jeg i dag en super sol, en humørfull himmel, et hjertelig hav, en minneverdig måne, mange fasinerende fjell, et vakkert vann, mange hyggelige turgåere som jeg traff og selvfølgelig den vennlige, flotte, fantastiske og fasinerende naturen. Når man får en slik opplevelse på tur en herlig solfylt dag, har man lov til å være stolt av naturopplevelsen.

En måne på himmelen og en måne der hjemme

Av Jahangir Akash

Jeg liker månen veldig godt. Men en kveld jeg var ute på ski, sa månen til meg. Du har jo en måne hjemme. Hun der hjemme venter på deg, så glem aldri henne. Dette var en sannhet som månen sa meg i lysløypa! Den kvelden dro jeg hjem så fort jeg kunne. Jeg elsker henne som sitter hjemme mer enn den lysende månen oppe på himmelen. Men samtidig er jeg også forelsket i månen som lokker meg ut av huset nesten hver kveld! Hvorfor? Det vet jeg ikke, men kanskje er det fordi jeg er naturnarkoman! Men jeg er litt nervøs for at kjæresten min skal få kan vite om dette og at jeg skal begynne å elske den vakre månen. Derfor prøver jeg å skjule dette forholdet for den vakreste jenta i verden som elsker meg av hele sitt hjerte. Jeg vet at det er umoralsk å ha to kjærester samtidig og er redd for at hun der hjemme skal bli sjalu. Jeg klarer ikke bestemme meg for hva jeg gjøre. Skal jeg fortelle om mitt forhold til månen til min kone og kjæreste Farhana?

Snøen blir veldig sur!

Av Jahangir Akash

En kveld klokka halv åtte tok jeg noen snøbilder. Da spurte snøen: Hvorfor liker du snø? Det er fordi du er så vakker, svarte jeg. Og ikke bare det – du er så myk og snill. Vi mennesker knuser og sparker deg, men du sier ingenting. Så du tror at jeg får vondt? smilte snøen. Vel, selv om dere gjør meg masse har jeg ikke noe imot dere for det. Men når dere kastes sigarettsneiper som blir liggende på brystet mitt, da blir jeg veldig sur. Ja, det forstår jeg kjære venn, svarte jeg. Snøen sa: Jeg liker deg veldig godt fordi du er den eneste mann som ikke kaster sneiper på meg. Ja, men så røyker jeg da heller ikke, sa jeg. Snøen lo høyt og sa at det visste han allerede. Det overrasket meg. Til slutt sa han at jeg kunne ta et snøbilde og laste det opp på Facebook. Gjerne det, svarte jeg. Jeg har nå tatt en masse som jeg deler med mine Facebook-venner. Før jeg dro hjem klemte snøen og jeg hverandre og sa god helg. Kanskje ble snøen fornøyd med bildene jeg tok. Neste gang jeg er ute i lysløypa skal jeg spørre det!

Mørketida

Av Jahangir Akash

Før jeg bestemte meg for å reise til Tromsø visste jeg lite om mørketida. Straks før jeg skulle reise fra Bangladesh, fikk jeg informasjon om at solen er helt borte i to måneder. Dette syntes jeg det hørtes skummelt ut.
Da jeg ble opplyst om mørketida, tenkte jeg: Hvordan klarer man å overleve i mørketida? Hvordan skal jeg klare å eksistere i Tromsø uten å se sola på to måneder? Men jeg hadde ingen mulighet til å ombestemme meg når det gjaldt reisen til Norge. Jeg hadde jo allerede sagt ja til dem som skulle ta i mot meg og min familie i Tromsø. Derfor måtte vi bare reise.
I fjor kom jeg så endelig til den «mørke» byen og fikk etter hvert oppleve mørketida for aller første gang. Jeg traff en del folk Tromsø som fortalte at de føler seg trist og sliten i mørketida. Andre sa at mangler energi og sover mye. Selv har jeg ikke opplevd slike problemer og føler meg frisk og sprek, selv om sola er borte fra 21. november til 21. januar. I Bangladesh er natta svært mørkt og det er ikke noe lys å se. Sammenlignet med nettene i mitt hjemland, er det ikke helt mørkt i Tromsø. Det er faktisk en masse forskjellig typer lys å se.
I Tromsø har man gatelys, butikklys og lys fra hus. Når det nærmer seg jul er det ekstra belysning rundt omkring. Da pynter man med lys i hus og butikker og det settes opp fargerike lysinstallasjoner i gatene. Dette skjer i hele desember og gjennom hele juletida. Samtidig kan vi observere et annet lys hvis vi titter opp på himmelen. Hvis det ikke er skyer, ser man at det fantastiske nordlyset danser over himmelen og danner utrolige figurer i mange farger og formasjoner. Dette er et veldig pent og fantastisk skue.
Mange turister kommer til Tromsø hvert år i mørketida for å se på det nydelige nordlyset. Fo mange – både turister og fastboende – er mørketidslyset på himmelen både spennende og vakkert.
Jeg kan konkludere med at å komme hit til Tromsø var en veldig bra avgjørelse å ta. Nå kan jeg nyte den spennende mørketida her oppe i nord. For meg er ikke mørketida lenger bare skummel og mørk; den er både pen og fargerik. Jeg elsker det hele!