RSS Feed

En kongelig følelse!



Av Jahangir Akash
Det var mye diskusjon, mange spørsmål og stor usikkerhet om et turmål. Noen mente det var en farlig tur og at man måtte være i god form for å ta den turen. Det ble sagt at man måtte være fosiktig og ikke gå alene på den krevende turen. Det ble også advart mot turen fordi det var mye vann i ei elv man måtte krysse. Jeg har gjort to turer dit, en alene og en med turkamerat.
Da jeg hadde fullført den tjuende Ti på Topp-turen, ønsket jeg å ta turen til Nonsbu og Nonstinden før jeg og familien skulle dra på en lang
bilferie. Jeg ville ikke gå alene hvis turen var så krevende og kanskje farlig. Derfor prøvde jeg å skaffe meg en turkompis. Men jeg fikk ikke noen med meg hvor mye jeg enn prøvde. Jeg ble sta og enda mer opptatt av å gå turen til Nonstinden. Jeg drømte om turen om nettene, og det endte
med at jeg bestemte meg for å dra alene. Dette var den 13. juli.
Jeg stod opp tidlig om morgenen. Etter å ha spist frokost, begynte bilhjulene å rulle mot  Tønsvika. Da jeg ankom parkeringsplassen, var klokka kvart på ti. Jeg forlot parkeringsplassen 09.47. Det var en fin sti/vei å følge, med god merking, og været var fantastisk denne dagen. Det
blåste litt, men det likte jeg. Det er svalende i sommervarmen når det blåser litt.
Like før Nonsbu fikk jeg øye på ei rype som jeg prøvde å filme. Det var moro! Etter Nonsbu møtte jeg første utfordring, elva jeg måtte krysse. Jeg krysset elva to ganger uten å finne noen merking av veien videre. Det var så mye vann i elva at jeg ble nesten automatisk badet. Jeg lyktes ikke i å finne det riktige krysningsstedet. Derfor prøvde jeg å ringe en av toppvaktmestrene. Heller ikke det hjalp. Jeg ble skuffet. Men så fikk jeg se to telt ved elva. Det hjalp litt på humøret.Jeg fikk også øye på noen personer som gikk i retning Nonstinden. Jeg prøvde å nå dem ved å løpe etter dem.
Jeg hilste som jeg pleier når jeg møter mennesker. De hilste tilbake, noe ikke alle gjør, har jeg erfart. Det viste seg å være en familie som lå i
telt ved Skittenelva. Etter en stund forlot jeg den hyggelige familien.
Så måtte jeg krysse elva, og jeg ble våt på nytt.
Etter å ha gått en stund, så jeg fire personer som alle gikk med staver. Nå gikk jeg over snø, og det var dårlig merking – med veldig tynne pinner. Det var vanskelig å se fra en merkepinne til den neste. Etter noen minutter kom de spreke personene nær meg, og de gikk fort forbi meg. Jeg prøvde å holde samme tempo som dem, men det gikk ikke bra. De var alle veldig spreke. Jeg måtte gå til toppen alene siden de gikk så fort.
Men på toppen av Nonstinden traff jeg alle og fikk hilst på dem og pratet litt.
På turen ned gikk jeg mest mulig på snø, For jeg liker å gå på snø. Jeg nådde ned klokka 16.44. I tida som var brukt hadde jeg gått, badet i elva, fotografert, snakket med andre turgåere, kost meg med vakker natur, spist og drukket.
Nå vil jeg si litt om en tilsvarende tur som jeg gikk 10.08. 2014. Det var sammen med Bjørnar Heim. Ei uke tidligere spurte han meg om jeg ville gå turen sammen med ham til Nonstinden. Det var litt vanskelig å finne en god dag for turen. Været skiftet hver dag med tåke og nedbør.
Men den tiende august ble dagen vi kom til å dra. Det var en søndag.
Bjørnar hentet meg like før halv ni om morgenen. Han kjørte til parkeringsplassen i Tønsvika. Klokka fem på ni begynte vi å gå  oppover mot
Nonstinden.
Jeg var spent på hvordan dette ville gå. Vi var jo to mennesker i ulike aldersgrupper. Men aldersforskjellen hindret oss ikke i å ha et godt vennskap og å gå sammen på en lang og krevende tur. Jeg mener at den såkalt krevende turen er den beste og flotteste av alle Ti på Topp-turene. Bjørnar var en skikkelig sprek mann. Han har allerede gått alle Ti på Topp-turene unntatt turen til Tromsdalstinden.
Selve oppturen til Nonstinden gikk veldig greit. Og å være på toppen av tinden var en fantastisk opplevelse for oss. Nedoverturen var også fin. Det ble litt spising av molter og blåbær. Jeg plukket også med litt moltebær for å ha med hjem til kona mi.
Da vi krysset elva, fikk jeg lyst til å bade. Mens Bjørnar fotograferte meg, badet jeg med stor fryd. Det var skikkelig deilig å få vaske av seg svette etter flere timers gange. Før vi gikk videre, solte vi oss ved Nonsbuhytta.
Jeg glømte å fortelle at det var mye lyng, kratt og myr på deler av turen ned. Det var artig å gå i slikt terreng. Ellers kan jeg nevne at jeg sklei og falt ved elvebredden. Da mistet jeg nesten alle moltene jeg skulle ta med hjem til Farhana. Resten av turen gikk fint med litt jogging der det passet. Vi kom ned tre minutter på 18.00.
Deretter kjørte Bjørnar meg hjem. Jeg vil kalle turen: Gammel og ung i tospann gikk på en kongelig tur. — Hvorfor vil jeg si at vi har vært på en kongelig tur? Jo, fordi da jeg nådde toppen, følte jeg meg som en konge.
 10383489_10204179340621189_2475293285435306930_n2014-07-13-14-03-24 2014-07-13-14-00-57
Advertisements

About Det nye livet

Jahangir Akash er en humanist, sosial, positiv, optimist, og respekterer for alle troer unntak ekstremisme. Faglige bakgrunn er innen journalistikk og filosofi med fokus på sosiologi og psykologi.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: